Bibelen

Kåres hjørne/Bibelen/Profeten Jonas

Profeten Jonas

Kap.1 : Jonas flykter fra Gud

Dette vil aldri gå! Vi går under! De ellers så barske sjøfolkene var redde. De ropte på sine guder, og kastet skipets last på havet. Men ikke noe hjalp. Bølgene slo hardt mot skroget og truet med å knuse skipet i småbiter.

Hvordan kan du sove i denne stormen? Stå opp og rop til din Gud at Han må redde oss!Jonas våknet brått opp av stemmen som snakket til ham. Han hadde lagt seg i skipets nederste rom, og sovnet. Først nå da kapteinen vekket ham, merket han det voldsomme uværet.

Noen må være skyld i at denne ulykken har rammet oss. La oss kaste lodd for å finne ut hvem det er. Slik snakket sjømennene sammen. Og da de hadde kastet loddet, falt det på Jonas!

Nå ville sjøfolkene vite mer om denne fremmede karen som hadde blitt med dem på reisen fra Joppe. Hvem er du? Og hvor kommer du fra? Hvilket ærend er du ute i, siden du drar med oss til Tarsis?

Så måtte Jonas ut med hele historien. At Gud hadde kalt ham til å reise til den store byen Ninive med sitt ord, men at han ikke ville, og nå prøvde å flykte bort fra Guds kall.

Sjøfolkene ble redde da de hørte at Jonas var hebreer, eller jøde, og at han dyrket den levende Gud, Han som hadde skapt både hav og land. Nå var de helt sikre på at Jonas var den som hadde skylden for stormen, siden han flyktet fra Gud.

Nå prøvde sjøfolkene å ro til lands, men de maktet det ikke. Kast meg i havet, sa Jonas til mannskapet, da vil nok stormen stilne. Da så de ingen annen utvei, og kastet Jonas på havet. Straks roet havet seg, og de var berget.

Les Jonas kap.1.

Kap.2 : Jonas blir reddet

Jonas kjempet i de veldige bølgene. Det hadde ikke vært noe lurt å forsøke å flykte fra Guds kall. Selv om stormen nå stilnet, kjente Jonas at de siste kreftene ebbet ut. Alt håp syntes å være ute. Han kjente hvordan han begynte å synke mot havets bunn. I et glimt så han en kjempestor fisk komme mot seg. Så ble alt mørkt.

Profeten Jonas

Jonas våknet opp, men forstod ikke med en gang hvor han var. Så husket han den store fisken. Var det virkelig mulig, at han lå i buken på denne kjempefisken? Og at han enda levde!

Nå begynte Jonas å rope til Gud i sin nød. Han lovet at hvis Gud ville berge han fra fiskens buk, ja så skulle han være lydig mot kallet. Da skulle han likevel reise til Ninive med Guds ord til hedningene.

Det virket som en hel evighet, syntes Jonas. Han ante ikke hvor lenge han hadde ligget der i fiskens buk. Men han gav ikke opp. Hele tiden bad han til Gud, og han erkjente at bare Gud kunne frelse ham. Gud var hans eneste håp!

Da skjedde det. Det gikk så fort at Jonas ikke helt forstod hva som hendte. Da han slo opp øynene så han den klare, blå himmelen over seg. Fisken hadde spydd han opp på land! Han var berget!

Senere fant Jonas ut at det hadde gått tre dager og netter siden han var blitt kastet i havet. Så lenge hadde han vært i fiskebuken. At Gud lot Jonas være akkurat så lenge i dypet, var heller ikke tilfeldig. Gud ville at det som hendte med Jonas skulle tale om noe som skulle skje mange hundre år senere. Da var Jesus, Guds sønn, tre dager og netter i graven, før Gud reiste Ham opp fra de døde!

Tenk at Gud kunne tale til en fisk! For Gud er ingenting umulig!

Les Jonas kap.2.

Kap.3 : Da trodde folket på Gud

Det var et yrende liv og mange lyder av folk og dyr i gatene i Ninive, hovedstaden i det mektige Assyria. Overalt var folk travelt opptatt med dagens mange gjøremål.

Men hvorfor var det så mange som stimlet sammen der på torget? Og hvem var den merkelige mannen som stod og ropte til menneskene midt i folkemassen?

Om førti dager skal Ninive bli ødelagt, ropte mannen til alle folkene som hadde samlet seg.

Snart ble det kjent i Assyrias hovedstad at det var profeten Jonas som hadde kommet til byen. Han sa at det var Gud som hadde sendt ham til Ninive. Men hvorfor skulle byen ødelegges? Gud har sett deres ondskap og synd, sa Jonas. Nå hadde ondskapen blitt så stor at Gud ikke lenger kunne tåle den. Derfor ville han ødelegge byen.

Da folket i Ninive fikk høre Guds budskap gjennom profeten, trodde de på Gud. De angret sin store synd og begynte å faste og be til Gud at Han måtte redde deres liv, og spare byen. Til og med kongen i byen fastet og bad, og han bestemte at alle i byen skulle faste og rope til Gud om å bli reddet.

Folket i Ninive vendte nå om fra sin onde og syndige vei. Det ble en stor vekkelse der i byen. Gud er virkelig full av nåde. For da Han så folket vende om fra sin ondskap, og da Han hørte at de bad om frelse, da angret Gud det Han hadde tenkt å gjøre med Ninive. Dermed ble byen spart fra ødeleggelse, og alle folkene ble berget!

Tenk hvordan Jonas hadde gruet seg for å dra til Ninive, slik at han til og med ville flykte bort fra Guds kall! Men da Gud kalte han for andre gang, kunne han ikke si nei. Og nå hadde hele byen vendt om til Gud!! Så nyttet det altså å gå med Guds ord. Nå var vel Jonas kjempeglad for at hedningene hadde vendt om til Gud!!?

Les Jonas kap.3.

Kap. 4 : Guds store medynk

I en åsside østenfor Ninive, med utsikt mot byen, stod det en enkel løvhytte. I skyggen av hytten satt det en mann. Det var profeten Jonas. Nå var det mer enn en måned siden han hadde kommet til Assyrias hovedstad og forkynt budskapet fra Gud. Og folket hadde virkelig hørt på budskapet og vendt om fra sin ondskap.

Men det underlige var at Jonas slett ikke var glad! Han var både bekymret og motløs der han satt. Han tenkte på vekkelsen i byen, og visste at Gud var full av nåde og barmhjertighet. Nå ville sikkert Gud spare byen, og folket ville kanskje tro at han var en løgner. Han hadde jo sagt at byen ville bli ødelagt om 40 dager ! Men hva nå, hvis Gud likevel sparte byen. Ville ikke han selv da bli tatt for en stor bedrager?

Slike tanker hadde Jonas der han satt utenfor hytten sin.

Mens Jonas satt med disse mørke tankene, la han merke til at et tre plutselig begynte å vokse opp utenfor løvhytten. Snart ble det til et stort og fint kikajontre, og Jonas gledet seg over at treet gav god skygge i den sterke solsteken.

Neste morgen gledet Jonas seg til å sitte i skyggen av det fine treet, men da kom det en orm og stakk treet, så det visnet. Nå ble solen enda hetere enn før, og Jonas enda mer motløs. Jeg vil heller dø enn leve! sa han til Gud.

Da talte Gud til den mismodige profeten : Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med eller fått til å vokse. Treet ble til på en dag, og ødelagt like fort. Skulle ikke jeg da ha medynk med den store byen Ninive, hvor det bor så mange tusen mennesker, som ikke vet forskjell på ondt og godt, og hvor det også fins mange dyr!

Slik fikk profeten Jonas lære at Gud har medynk med alle mennesker! Ja, Gud er virkelig rik på omsorg og kjærlighet.

Vil du gå og fortelle menneskene om Guds kjærlighet ?

Les Jonas kap.4.

Tillegg

Ninive

På østsiden av elven Tigris, rett imot den nåværende byen MOSUL i Nord-Irak, lå den engang så mektige byen NINIVE, hovedstad i verdensriket Assyria. Ninive ble grunnlagt av Nimrod, den første store hersker på jorden (se 1.Mos.10,8-11).

I kong Sankerib sin tid (705-681 f.Kr.) ble det bygget praktfulle templer og palasser i Ninive, og dessuten en kraftig bymur. Sine krigerske bedrifter skildret kongen med relieffer på veggene i sitt palass. Et kanalsystem sørget for byens vannforsyning.

I kong Assurbanipal sin tid (669-626 f.Kr.) ble Ninive enda mer rik og praktfull, og kongen fikk samlet 10000 tettskrevne kileskriftsider av brent leire. Dette biblioteket er funnet i byens ruiner.

Profetene Nahum og Sefanja forkynte at Ninive skulle falle, noe som skjedde i år 612 f.Kr., da mederkongen Kyaxares erobret byen.

Først i 1820 ble Ninive funnet igjen, og sensasjonelle funn er gjort under utgravningene av byen.

Om Ninive, se også profeten Jonas.

Av Kåre Hindenes.

Powered by Cornerstone