Josef - et forbilde på Jesus

Del 1 : En mann med store drømmer

Historien om Josef er en av Bibelens mest kjente og kjære fortellinger. Hans liv er et forbilde for oss, samtidig som det er et profetisk blikk på Jesus Kristus mer enn 1900 år før Frelseren ble født! Bibelen gir en nesten sammenhengende skildring av Josef fra 17-års-alderen og fram til hans død, og i de følgende avsnitt skal vi se litt på hans liv og hva vi kan lære av det.

Josef var patriarken Jakob sin nest yngste sønn, og yndlingskonen Rakel sin første sønn. Vi leser om hans fødsel i 1.Mosebok 30,22-24, men den egentlige historien om hans liv starter i 1.Mosebok 37. Da er Josef 17 år gammel, og han bor sammen med sin far og sine søsken i Kanaans land. Hans mor Rakel var død. Hun døde da hun fødte Benjamin, Josef sin yngre bror.

Josef var høyt elsket av sin far, og faren fikk laget en fargerik kjortel til sin sønn. Da brødrene så dette mislikte de det, og de begynte å hate sin yngre bror. Bedre ble det ikke da Josef fortalte dem om sine drømmer, blant annet om hvordan deres kornbånd bøyde seg for hans. Var det slik at deres bror skulle komme til å herske over dem? De var misunnelige og hatet ham enda mer enn før. Heller ikke Jakob likte sønnens drømmer, men vi leser likevel at han "la seg dette ordet på sinne" (1.Mos.37,11).

En dag sendte Jakob sin sønn Josef av sted for å se til sine brødre og småfeet som de gjetet. Da brødrene så han bestemte de seg for å drepe ham. Men hans bror Ruben klarte å redde hans liv. I stedet kastet de Josef ned i en tom brønn. Da det litt senere kom noen handelsreisende fra Midjan forbi, foreslo Juda at de kunne selge Josef til disse. På den måten ville han spare hans liv. Og midjanittene kjøpte Josef for tjue sekel sølv, før de dro videre til Egypt med varene sine.

Etter at brødrene hadde solgt Josef, slaktet de en geitekilling og dyppet kjortelen hans i blodet. Slik fikk de sin far til å tro at Josef trolig var blitt drept av et vilt dyr. Og Jakob sørget tungt og lenge over sin sønn.

Men i Egypt solgte midjanittene Josef til Potifar, som var hoffmann og øverstkommanderende for Faraos livvakt.

Del 2 : Gjennom lidelse til ære

Josef hadde drømmer og visjoner om å bli en leder for sitt folk, men i stedet var han nå en slave i et fremmed land, sveket av sine egne brødre. Også i Egypt blir hans tro satt på prøve når han uskyldig kastes i fengsel. Gjennom prøvelser og lidelse er Gud med Josef, og til sist blir han opphøyet til statsminister i Egypt.

Josef ble solgt som slave til egypteren Potifar, og vi leser at "Herren var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang" (1.Mos.39,2). Da Potifar så at Josef lykkes med alt det han gjorde, satte han ham til å være tilsynsmann for hele sitt hus og alt han eide. Og på grunn av Josef velsignet Gud Potifars hus.

Men Potifars hustru hadde kastet sine øyne på Josef, som var "vakker av skikkelse og utseende" (1.Mos.39,6). Han avslo hennes tilnærmelser og sa til henne : "Hvordan kan jeg da gjøre en så stor ondskap og synde mot Gud?" (1.Mos.39,9) Likevel fortsatte hustruen å friste Josef. En dag da hun grep fatt i ham, rev han av seg kappen og rømte fra henne. Hun kom med falske anklager mot ham, at han hadde kommet for å ligge med henne, og viste fram kappen som bevis. Da Potifar hørte dette kastet han Josef i fengsel.

Også i fengselet var Gud med Josef og "lot ham finne velvilje i fangevokterens øyne" (1.Mos.39,21). Snart fikk han ansvar for alle de andre fangene. Vi leser at uansett hva Josef gjorde, så lot Herren det lykkes for ham.

To av fangene som Josef fikk ansvar for hadde vært hoffmenn hos kong Farao, men hadde blitt fengslet etter å ha syndet mot kongen. Den ene hadde vært baker og den andre hovmester ved slottet. En natt i fengselet hadde begge disse hver sin drøm om seg selv, og drømmene gjorde dem mismodige, da de ikke kunne tyde dem. De fortalte drømmene sine til Josef, som med Guds hjelp tydet drømmene deres. Tydningen av hovmesterens drøm var at han om tre dager skulle gjeninnsettes i sitt embete, mens bakerens drøm betød at han om like mange dager skulle henrettes. Det gikk akkurat slik Josef hadde sagt, men hovmesteren glemte å nevne Josefs sak for kongen, og han ble sittende i fengselet.

Så gikk det to år til, og nå var det Farao selv som hadde en drøm, ja to drømmer, som gjorde ham urolig. Men ingen av hans vismenn kunne tyde drømmene. Da husket hovmesteren på Josef, som hadde tydet hans drøm, og han fortalte kongen om dette. Farao sendte da bud på Josef, som får høre hva kongen har drømt. Deretter tyder han drømmene, som begge har samme betydning, nemlig at det etter syv år med overflod i Egypt skal komme syv år med hungersnød. Han ber kongen om å bruke de gode årene til å forberede seg på de magre årene, så ikke folket skal lide nød, og gir råd om hvordan dette kan gjøres.

Da kongen hørte dette, forstod han at ingen hadde slik visdom som Josef, og han satte ham til å være nest etter seg selv og styre over hele Egypt. Han ble hva vi i dag ville kalle landets statsminister. Josef, som til da hadde blitt sveket av sine egne, løyet på og uskyldig fengslet, ble nå i stedet opphøyet som leder for en hel nasjon! Han hadde gått fra fornedrelse og lidelse til opphøyelse og ære, noe som også beskrives i Salme 105,17-22. I dette, som mye annet, er han et klart forbilde på vår Herre og frelser Jesus Kristus, noe vi vil komme tilbake til senere i dette studium.

Josefs tro hadde blitt utfordret og satt på prøve mer enn en gang. Bibelen lærer oss nettopp at den prøvde tro er kostelig og dyrebar, se 1.Pet.1,6-7.

3. Josef møter sine brødre

Josef brukte de syv overflodsårene godt, og da hungersnøden kom over verden hadde de rikelig med brød i Egypt. Fra mange land dro de nå til Egypt for å kjøpe korn, og blant dem som kom var også Josefs egne brødre. De kjente ikke igjen sin bror, men han kjente dem. Over flere kapitler i 1.Mosebok skildres det dramatiske møtet mellom Josef og brødrene, se kap.42-45.

Josef kjente straks igjen sine brødre da de kom til Egypt for å kjøpe korn, og han "husket drømmene han hadde hatt om dem" (1.Mos.42,9). Han hadde jo drømt hvordan de bøyde seg for ham, og nå ble dette til virkelighet. Men Josef ville ikke avsløre sin identitet på dette tidspunktet, og sa til brødrene at han mistenkte dem for å være spioner. Han bad brødrene om å ta med seg sin yngste bror, Benjamin, når de kom tilbake neste gang. Det skulle bevise at de snakket sant, og at de ikke var spioner. Og Simeon skulle være fange i Egypt til de kom tilbake med Benjamin.

Jakob vil først ikke la Benjamin dra med sine brødre til Egypt, men brødrene våget ikke å reise tilbake uten ham. Til sist tvang hungersnøden Jakob til å la dem fare. Det neste møtet mellom brødrene og Josef ble om mulig enda mer dramatisk enn det første. Det startet med et festmåltid, men endte opp med at Benjamin ble anklaget for tyveri av Josefs sølvbeger. Det hele var imidlertid satt i scene av Josef selv, som nå kunne si at brødrene kunne dra hjem, men at Benjamin måtte bli igjen som hans slave. Dette kunne ikke brødrene godta. De visste hvilken sorg deres far ville få om han nå også mistet Benjamin.

Til sist klarte ikke Josef å beherske seg lenger. Han gav seg til kjenne for sine brødre, som "stod skrekkslagne foran hans ansikt" (1.Mos.45,3). Josef selv gråt høylydt. Men i stedet for å hevne seg på sine brødre, som hadde sveket ham og solgt ham som slave, sa han til dem : "Nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv" (1.Mos.45,5) Det var ikke dere som sendte meg hit, sier han, men Gud.

Så bad han dem om å dra hjem og hente deres far, Jakob, og han inviterte ham med hele sin familie til å bosette seg i Egypt, i landet Gosen. For hungersnøden ville enda vare i fem år til. Med kongelige vogner og rikelig med forsyninger dro så brødrene hjem igjen til Kanaan.

4. Israel drar til Egypt

Da Jakob, som også het Israel, fikk høre at Josef fortsatt var i live, ville han først ikke tro det hans sønner fortalte ham. Men da han fikk se vognene som de hadde med fra Egypt, ble han overbevist. Nå vil han selv reise til Egypt for å se sin sønn før han dør.

Da Jakobs sønner kom tilbake fra Egypt med nyheten om at Josef var i live, og at han hersket over hele Egypt, ville ikke Jakob tro det. Han hadde levd så lenge med løgnen om at sønnen var død, at han nå ikke kunne tro det han hørte. Han var like kald i sitt hjerte. Men da han fikk høre alt det Josef hadde sagt til dem, og fikk se vognene han hadde sendt med dem fra Egypt, livnet den gamle mannen til : "Dette er stort!" sa Israel. "Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør" (1.Mos.45,28)

Så dro Jakob av sted med hele sin store familie. I et nattlig syn taler Gud til ham, og Jakob er lydhør og sier : "Her er jeg" (1.Mos.46,2). Han får et løfte fra Gud om at Han vil gå med Israel til Egypt, og at han der skal bli til et stort folk. Gud lover også at Han skal føre sitt folk hjem igjen til Kanaan. Jakob var 130 år gammel da han bosatte seg i Egypt. Med sønner, døtre og barnebarn talte familien 70 personer, utenom alle ektefellene.

Etter 22 år møtte Josef sin far igjen. Det ble et gripende møte, og Josef "kastet seg om halsen hans og gråt lenge på skulderen hans" (1.Mos.46,29).

Jakob levde 17 år i Egypt. Før han døde velsignet han Josef sine sønner, Efraim og Manasse, og Efraim ble satt først, enda han var yngst av de to (1.Mos.48). I neste kapittel leser vi om hvordan Jakob velsignet og profeterte over alle sine sønner, og de mektige ordene han talte over Josef står i 1.Mos.49,22-26. Han kalles blant annet for "et ungt frukttre ved kilden", og for "fyrste blant sine brødre"!

Før Jakob døde befalte han sine sønner om å gravlegge ham på familiegravstedet i Kanaan, hvor hans fedre og konen Lea var gravlagt. Og "de førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted" (1.Mos.50,13). Deretter dro de tilbake til Egypt.

5. Josef hadde en "Kristuslik" karakter

Josef levde et liv som i mye minner oss om vår frelser Jesus Kristus. Blant annet ser vi dette tydelig i hans karakter, for eksempel hans tilgivende sinnelag overfor sine brødre.

Når vi leser historien om Josef kan vi ikke unngå å legge merke til hans mange gode karaktertrekk. Han hadde en "Kristuslik" karakter, og blir dermed også et sterkt forbilde for oss, siden Bibelen sier : "La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus" (Fil.2,5).

For å understreke hva vi mener, skal vi ta med noen få eksempler på Josef sin karakter, sammenlignet med hva Bibelen sier om Jesus Kristus :

• Hans kjærlighet til sin far, slik vi blant annet ser i 1.Mos.46,29. Om Jesu kjærlighet til Far, se Joh.14,21.
• Hans tilgivende sinnelag mot sine brødre, sammenlign 1.Mos.50,15-21 med Luk.23,33-34.
• Hans rene liv, 1.Mos.39,9. Om Jesus leser vi at han var uten synd, se Hebr.4,15 og 1.Pet.2,21-23.
• Hans tillit til Gud, 1.Mos.41,16 m.fl. Om Jesu tillit til sin Far, se bl.a. Joh.11,41-42.
• Han gav Gud ære, 1.Mos.45,8. Jesus gjorde det samme, se Joh.17,4.

Etter farens død er det tydelig at Josefs brødre frykter hans hevn for alt det onde de har påført ham. Men Josef ser det på en annen måte, og sier : "Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker (1.Mos.50,20). Derfor skal de ikke frykte, sier han, og "han trøstet dem og talte vennlig til dem" (1.Mos.50,21).

Helt til sin død hadde Josef en urokkelig tillit til Gud, og talte med sine brødre om at Gud en dag skulle se til sitt folk og føre dem hjem til Kanaans land. Han tok det løfte av dem at når dette skjedde, så skulle de også ta hans ben med til hjemlandet og gravlegge ham der.

Så døde Josef i Egypt, i en alder av 110 år. Før han døde fikk han se sin sønn Efraims barn helt til tredje ledd, og barna til Makir, Manasses sønn, "ble også oppfostret på Josefs knær" (1.Mos.50,23).

6. Josef - et forbilde på Jesus

Det som hendte med Josef har klare paralleller til det som skjedde med Jesus cirka 1900 år senere. Vi skal i det følgende se noen eksempler på dette.

Hvordan kan det som hendte med Josef tale om noe som skulle skje med Jesus Kristus, når det er cirka 1900 år mellom disse hendelsene? Forklaringen finner vi i Luk.24,27, der det står at alle Skriftene, også Mosebøkene, taler om Kristus (Messias): "Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene".

Her er noen eksempler som viser at Josef sitt liv peker fram mot vår Frelser Jesus Kristus :

• Josef var elsket av sin far, 1.Mos.37,3. Jesus, Sønnen, var elsket av sin Far, Joh.3,35.
• Josef ble sendt til sine brødre, 1.Mos.37,13. Jesus ble sendt til sine egne, Joh.1,11.
• Josef var lydig og villig, 1.Mos.37,13. Det samme var Jesus, Hebr.10,7.
• Josef var hatet av brødrene, 1.Mos.37,4. Jesus ble hatet uten grunn, Joh.15,25.
• Josef ble avkledd, 1.Mos.37,23. Det samme ble Jesus, Joh.19,23.
• Josef ble solgt til Egypt, 1.Mos.37,28. Jesus ble solgt (av Judas), Matt.26,14-15.
• Josef ble fristet, men stod i fristelsen, 1.Mos.39,7-12. Jesus seiret i fristelsen, Luk.4,1-13.
• Josef ble uskyldig dømt, 1.Mos.39,10-20. Det samme ble Jesus, Joh.18,38.
• Josef sonte straffen sammen med to andre, og en av disse ble reddet, 1.Mos.40,1.22. Jesus ble korsfestet sammen med to røvere, og en av dem ble frelst, Joh.19,18 og Luk.23,39-43.
• Josef ble fengslet (skjult), 1.Mos.39,20. Jesus ble lagt i graven (skjult), Joh.19,41-42.
• Josef kom opp fra fangehullet, 1.Mos.41,14. Jesus stod opp fra graven, Joh.20,1-16.
• Josef ble opphøyet til den øverste i riket, ved siden av Farao, 1.Mos.41,40. Jesus ble opphøyet til Faderens høyre hånd i det høye, Hebr.1,3.
• Josef fikk all makt i Egypt, 1.Mos.41,41. Jesus fikk all makt, Matt.28,18.

Som Josef ble sendt foran sine brødre (til Egypt) for å berge deres liv (1.Mos.45,5 og 50,20), slik har Jesus gått foran oss her på jorden, til frelse for oss. Han er "en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd" (Hebr.4,15).

I Stefanus sin tale i Ap.gj.7,9-16 finner vi historien om Josef gjengitt i en kortversjon.

Artikkelserie av Kåre Hindenes.