Abraham - den åndelige pilegrim

Del 1 : Kalt av nåde

Når Josva taler til israelittene i Sikem, se Josva 24,1-3, så minner han dem om at deres forfedre kom fra den andre siden av Elven, og at de der dyrket andre guder. Ut fra dette stedet, med avgudsdyrkelse og månedyrkelse, kalte Gud Abraham. Det forteller oss at Guds utvelgelse og kall ikke er på grunn av fortjeneste eller egne fortrinn, men alene av Guds nåde. Slik var det for Abraham, og slik er det også for oss.

Det var i byen Ur i Kaldea Abraham bodde, eller Abram* som var hans navn da. Han var sønn av Tarah, og de var etterkommere etter Sem, en av Noahs sønner. Byen Ur lå ved elven Eufrat, nær Persiabukta, og den var en av mange byer i dette området. Ur var i lang tid hovedstad i det mektige sumeriske riket, og byen var et senter for månedyrkelse. Etter hva vi leser i Josva 24,2 ser det ut til at også Abrams slekt hadde begynt å dyrke fremmede guder.

Mens Abram bodde i Ur åpenbarte Herren seg for ham (Ap.gj.7,2-3) og bad han dra bort fra sitt land og sin slekt, til det landet Gud ville vise ham. Og Abram og hans kone brøt opp fra Ur, sammen med Abrams far Tarah og brorsønnen Lot. I første omgang bosatte de seg i byen Karan, en by i det nord-vestlige Mesopotamia. Dette var en blomstrende handelsby ved handelsveien mellom øst og vest, men, som Ur, var den et senter for månedyrkelse.

Først etter farens død leser vi om at Abram bryter opp fra Karan for å følge Herrens kall (1.Mos.11,32-12,4). Han hadde nå blitt syttifem år gammel. Hans hustru, Sarai**, var med ham, og hans brorsønn Lot. Vi leser om hans lydighet mot kallet i Hebr.11,8 :"Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han drog ut, uten å vite hvor han kom."Her er Abraham et mektig forbilde for oss i dag. Er også vi villige til å lyde Guds kall?

Forklaringer :
*Abram fikk senere navnet Abraham av Gud; det betyr "far til en mengde folk", se 1.Mosebok 17,4-5
**Sarai fikk senere navnet Sara av Gud, se 1.Mosebok 17,15.

Bibeltekster : 1.Mosebok 11,32-12,6; Josva 24,1-3; Ap.gj.7,2-3; Hebr.11,8

Del 2 : Guds løfter

Da Gud kalte Abraham fikk han et syvfoldig løfte fra Herren, noe vi leser om i 1.Mos.12,1-3. Og i vers 7 kommer enda et løfte : "Din ætt skal jeg gi dette landet".

Det første løftet er at Abraham skal bli til et stort folk. Dette har blitt til virkelighet på flere måter, etter som det jødiske folk er etterkommere av Abraham gjennom Isak, og det arabiske folk gjennom Ismael. Han fikk også en etterslekt gjennom de barna han fikk med Ketura, etter at Sara var død. I tillegg blir alle som tilhører Kristus regnet som Abrahams ætt, se Gal.3,29 og Rom.4,16.

Det neste løftet er at Gud vil velsigne Abraham. Senere ser vi at løftet ble oppfylt i hans liv, både åndelig og timelig. Videre skal han få et stort navn. Det har han fått både blant jøder, kristne og muslimer. Han skal også bli til velsignelse. Tenk bare på at Jesus Kristus, verdens frelser, kom fra Abraham og jødene!

Etter dette lover Gud at Han skal velsigne den som velsigner Abraham, og forbanne den som forbanner ham.

Til sist i det syvfoldige løftet sier Gud at Han i Abraham vil velsigne alle slekter på jorden. Ifølge Galaterbrevet har dette blitt en virkelighet gjennom Jesus Kristus: "Til Abraham ble løftene forkynt og til hans Ætt. Han sier ikke: "Og til ætter", som om det var mange, men som til en : "Og til din Ætt", som er Kristus" (Gal.3,16). Og i vers 14 står det rett ut at "Abrahams velsignelse skulle komme til hedningefolkene i Kristus Jesus". Dette ble muliggjort gjennom at Kristus døde på korset og kjøpte oss fri fra lovens forbannelse. Når vi nå snakker om Guds løfter til Abraham, er det derfor helt på sin plass å minne hverandre om de løfter vi har som Guds barn i dag!

I 1.Mos.12,7 ser vi også at Gud lover å gi Abraham landet til eiendom, noe som senere bekreftes gang på gang, som i 1.Mos.13,14-15, 1.Mos.15,7 og 18-21, og 1.Mos.17,8. Gud sier at Abraham får landet som "arv" og som en "evig eiendom".

Bibeltekster : 1.Mosebok 12,1-7; Gal.3,5-18; Rom.4,13-17

Del 3 : Guds venn

Abraham hadde fulgt Guds kall i lydighet, og kom til Kanaans land. Vi leser om at han dro gjennom landet og kom til Sikem, hvor Herren åpenbarte seg for ham. Der ved Mores terebintetre i Sikem bygde Abraham et alter for Herren (1.Mos.12,6-7).

Alteret som Abraham bygde forteller om hans nære relasjon med Gud. Det eneste vi får vite om dette alteret er at det var et alter "for Herren". Senere bygde Abraham flere alter. Om alteret som han bygde mellom Ai og Betel leser vi : "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn" (1.Mos.12,8). Mens det første alteret synes å være først og fremst for takk og tilbedelse, er alteret ved Betel et alter for bønn og påkallelse.

Abraham blir kalt "far til oss alle" (Rom.4,16). Hans liv har derfor noe å si oss som troende i dag. Hvordan er vår relasjon med Herren? Lever vi i et nært samfunn med Ham? Hvilken plass har bønnen og tilbedelsen i våre liv? Bygger vi våre "alter" for Herren, slik Abraham gjorde?

Abraham levde nær Gud, og i Bibelen kalles han Guds venn (2.Krøn.20,7 og Jak.2,23). Det betyr ikke at han var en feilfri mann. Hans flukt til Egypt, enda Herren hadde lovet å velsigne ham i Kanaan, er et eksempel på dette. At han ikke fortalte Farao sannheten om Sara, at hun var hans hustru, er et annet eksempel.

Mens Abraham var i Egypt bygde han ingen alter for Herren. Men straks han er kommet ut av Egypt søker han tilbake til alteret han bygget mellom Betel og Ai. Og vi leser : "Der påkalte Abram Herrens navn" (1.Mos.13,4). Ingen av oss er feilfrie. Men om vi har kommet på avstand fra Herren, eller har opplevd nederlag - la oss gjøre som Abraham - søke tilbake til alteret og det nære samfunnet med Herren!

Bibeltekster : 1.Mos.12,5-13,4; 2.Krøn.20,7; Jak.2,23; Rom.4,16

Del 4 : Abraham og Lot

En av dem som hadde fulgt Abraham på hans reise til Kanaans land, var nevøen Lot. Etter at Lot mistet sin egen far blir det onkelen Abraham som tar seg av ham, og som flere ganger er med og redder hans liv fra den største fare. I det følgende skal vi se spesielt på forholdet mellom Abraham og brorsønnen Lot.

Vi leser i 1.Mos.13 om at både Abraham og Lot hadde fått seg mye småfe og storfe, hver sin store buskap, og at det ble trette mellom gjeterne deres. I det som nå skjedde ser vi Abrahams storsinn overfor Lot. Han innser at det beste for dem begge er at de skiller lag og finner hver sine beiteområder. Men han lar Lot få velge først. "Går du mot venstre, så går jeg mot høyre. Eller om du går til høyre, så går jeg til venstre"(1.Mos.13,9)

Og Lot så den grøderike Jordan-sletten der det var mye vann, og valgte det beste området. Han bosatte seg i byen Sodoma, og om denne byen leser vi : "Men mennene i Sodoma var meget onde og syndet grovt mot Herren"(1.Mos.13,13). Det er gripende å lese om Abrahams generøsitet mot sin nevø, eller sin "bror" som han kaller ham. Selv fikk han ikke et like grøderikt land som Lot, men han fikk noe som var så mye mer verdt : Guds velsignelse! Hør bare hva Gud sier til ham etter at han har skilt lag med Lot : "Løft nå blikket og se fra det stedet du er, nordover, sørøver, østover og vestover. For hele det landet du ser, gir Jeg deg og din ætt til evig tid. Og Jeg skal gjøre din ætt lik støvet på jorden"(1.Mos.13,14-16). Jeg tror vi har mye å lære av Abrahams rause holdning. Kanskje vi da hadde unngått mange "tretter" mellom kristne brødre, og istedet fått oppleve så mye mer av Guds velsignelse.

I 1.Mos.14 leser vi om en krig som får katastrofale følger for Sodoma, byen hvor Lot bodde. Byen blir plyndret, og Lot er blant de som blir bortført. Da Abraham får høre om hva som har skjedd, og at hans brorsønn er tatt til fange, viser han stor besluttsomhet. Han væpner sine 318 veltrente tjenere. Abrahams vesle hær jaget fiendehæren på flukt, og reddet Lot og de andre fangene. Det får presten Mekisedek til å erkjenne at det er Den Høyeste Gud som har gitt Abraham seier, og Abraham selv får vitne om sin store Gud for Sodomas konge.

Historien i dette kapitlet viser oss ikke bare Abraham som en mektig kriger og strateg, men også som en mann med stor integritet. For selv om han blir tilbudt store verdier av kongen i Sodoma, ja hele krigsbyttet, så vil han ikke ha noe av alt dette. Kongen i Sodoma skulle ikke kunne rose seg av at han hadde gjort Abraham rik. Abraham ville at Gud skulle få all ære!

I 1.Mos.18 åpenbarer Gud for sin venn Abraham at Han har tenkt å utslette byene Sodoma og Gomorra, på grunn av deres store synd. Abraham går i forbønn for byene, og ber om at Herren ikke må utslette den rettferdige sammen med den ugudelige. Til sist lover Herren at Han vil spare byene om han finner så mange som ti rettferdige der. Det gjorde Han ikke, og byene gikk under. Men Lot og hans familie ble reddet ut før ødeleggelsen kom. Vi kan lære mye av Abraham om hva det vil si å være en forbeder, og om å være utholdende i bønnen. Han fikk også svar på sin bønn da Lot ble berget, noe som sies med disse ordene i 1.Mos.19,29 : "Gud husket på Abraham".

Lot var en troende, og i 2.Pet.2,7 kalles han "den rettferdige Lot", som "ble plaget under de ugudeliges tøylesløse oppførsel". Men det virker ikke som om Lot hadde noen innflytelse på de ugudelige rundt seg. Ikke en gang hans egne svigersønner trodde på ham, da han ville redde dem fra ødeleggelsen. Vi leser : "Men for svigersønnene virket det som om han spøkte" (1.Mos.19,14). Når vi leser om hvordan Lot ble berget ut fra Sodoma, minner det oss om et ord i NT som taler om de som blir frelst "gjennom ild" (1.Kor.3,15), mens deres verk brenner opp. Hvordan er det med oss? Er vi som Abraham eller Lot? Lever vi nær Gud og lar oss lede av Ham, eller lever i et verdslig liv? Er vi åndelige eller kjødelige? Bibelen taler om begge deler. En dag vil det vise seg, når "ilden skal prøve den enkeltes arbeid" (1.Kor.3,13).

Bibeltekster : 1.Mos.13,5-14,24; 1.Mos.18,16-19,29; 2.Pet.2,6-8; 1.Kor.3,11-15

Del 5 : Hans vandring i tro

Abraham kalles i Bibelen for far til alle som tror (Rom.4,11-12), og vi kan se hvordan hele hans liv var en trosvandring med Gud. Da han først mottok kallet fra Gud leser vi om ham : "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv" (Hebr.11,8). Og nettopp troen på Gud er det som alltid senere kjennetegner hans liv.

Abraham hadde fått mange løfter fra Herren (se del 2), men oppfyllelsen av flere av disse løftene lot vente på seg. Det første løftet var jo at han skulle bli til et stort folk, men årene gikk uten at han og hans hustru Sara fikk barn. Etter ti lange år ga Sara sin trellkvinne Hagar til Abraham, for at han skulle få barn med henne, og hun fødte Ismael. Men Gud hadde en annen plan, og taler til Abraham om at han skal få en sønn med sin hustru Sara.

Menneskelig sett så var jo alt håp ute, for Abraham var nesten 100 år gammel, og hans kone Sara var for gammel til å få barn. Men kilden til Abrahams tro lå ikke i hans egne ressurser. Disse var "spilt ut over sidelinjen" - her var det intet å hente. Nei, kilden til hans tro var alene Gud. Hør bare hva som står om Abraham i Rom.4,18-21 : "Da alt håp var ute, trodde han med håp, at han skulle bli far til mange folkeslag, etter som det var sagt : 'Slik skal din ætt bli'. Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var utlevd, siden han snart var hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv. Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men han ble styrket i troen idet han gav Gud ære. Og han var helt overbevist om at det Han hadde lovt, det var Han også i stand til å gjøre". Slik var denne mannens tro, og han fikk sønnen Isak med Sara.

Et annet løfte som Abraham hadde fått fra Gud, var at hans ætt skulle få Kanaans land som arv og eiendom. Men Abraham eide aldri noe annet i dette landet enn et telt og en gravplass. Likevel holdt han fast på løftet. I Hebr.11,9 leser vi : "Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger med ham til det samme løftet. For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper". Og videre leser vi i vers 13 : "Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden".

Et telt var Abrahams bolig i denne verden, og med sitt telt flyttet han fra sted til sted som en pilegrim i det landet Gud hadde lovet hans ætt. Alltid var han klar til oppbrudd, til sist fra denne jorden. Han ventet på en bedre by og et bedre fedreland. Slik skal det også være for oss troende i dag. Åndelig talt skal vi være som pilegrimer på reise, med løse teltplugger og klare til oppbrudd.

I del 6 skal vi se mer på Abrahams tro, og hvordan troen ble satt på prøve.

Bibeltekster : 1.Mosebok 15,1-18,15; 1.Mosebok 21,1-7; Hebr.11,8-16; Rom.4,1-25;

Del 6 : Troen blir prøvd

Da alt menneskelig håp var ute oppfylte Gud sitt løfte om å gi Abraham en sønn, og gjennom sønnen Isak skulle alle Guds løfter til Abraham bli til virkelighet. Men noen år senere sier Gud til Abraham : "Ta nå din sønn, din enbårne sønn Isak, som du elsker, og dra til Moria-landet. Der skal du bære ham fram som brennoffer på et av fjellene Jeg skal si deg" (1.Mos.22,2).Nå settes virkelig Abrahams tro på prøve.

I 1.Mos.22 leser vi om at Gud taler til Abraham, som straks svarer : "Her er jeg" (1.Mos.22,1). Dette forteller oss hvor lydhør han var for Guds stemme, og at han var rede til adlyde Guds kall. Men han hadde nok ikke ventet å få høre det Gud nå hadde å si : Du skal ofre Isak, din sønn, som du elsker så høyt!

Når vi leser videre om hva som skjedde, finner vi ingen ting om at Abraham var uvillig til å adlyde Gud, eller at han diskuterte saken med Herren. I stedet ser vi hvordan han allerede neste morgen drar av sted til Moria-landet for å gjøre det Gud hadde sagt til ham. Bibelen sier at "Gud satte Abraham på prøve" (1.Mos.22,1), og da er det også slik vi må forstå denne teksten.

I vers 5 i dette kapitlet sier Abraham noe som vi bør merke oss : "Gutten og jeg vil gå dit bort for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere". Her sier Abraham til sine menn at "vi kommer tilbake", noe som viser at han trodde på Guds makt til å vekke Isak opp fra de døde, etter at han var blitt ofret til Herren. Et annet sted i Bibelen leser vi dette i klartekst : "For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde" (Hebr.11,19a). Slik var Abrahams tro! Det var ingen teoretisk tro, men en levende tro på en allmektig Gud, som til og med vekker opp de døde. I Rom.4,16-17 leser vi at den Gud som Abraham trodde på er "den Gud som gjør de døde levende, og nevner det som ikke finnes, som om det finnes"!

I det Abraham er i ferd med å ofre Isak, griper Gud selv inn og stanser ham. Herrens engel roper til ham fra Himmelen : "Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din sønn, din enbårne sønn, fra Meg" (1.Mos.22,12). Da fikk Abraham se en vær som satt fast i krattet, og han ofret væren i stedet for sin sønn.

Abrahams tro ble prøvd, og han bestod prøven. Gjennom sin handling hadde han vist sin absolutte lydighet og kjærlighet til Gud! I sitt hjerte hadde han allerede ofret sin sønn, slik vi leser i Hebr.11,17 : "Ved tro bar Abraham fram Isak da han ble satt på prøve. Og han som hadde fått løftene, ofret sin enbårne". I denne handling ser vi også et tydelig forbilde på hva Gud selv skulle gjøre for å frelse oss : "Han som ikke sparte Sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle...."(Rom.8,32a). Da Salomo mange år senere begynte å bygge templet i Jerusalem, leser vi at dette var på Moria-fjellet (2.Krøn.3,1). Byen hvor Guds Sønn led og døde for å frelse oss, lå altså på det samme fjellet hvor Abraham ofret Isak cirka 1900 år tidligere. Så nøyaktig er forbildet.

Da Abraham og hans sønn var på vei til offerstedet kom Isak med dette spørsmålet til sin far : "Hvor er lammet til brennofferet?" (1.Mos.22,7) Og hans far svarte : "Min sønn, Gud vil utse for Seg Selv lammet til brennofferet" (1.Mos.22,8). Slik gikk det også til sist, da Abraham ofret en vær i stedet for sin sønn. Isak sitt spørsmål fikk også et svar da Johannes døperen pekte på Jesus og sa : "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd!" (Joh.1,29)

Det at Abraham fikk Isak tilbake levende blir i Bibelen også pekt på som et forbilde på - eller en lignelse om - Jesu oppstandelse fra de døde. Dette ser vi tydelig i Hebr.11,19 hvor det står : "For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde. Det var også derfra han fikk ham tilbake som i en lignelse".

1.Mosebok 22 lærer oss altså flere ting. Fra Abrahams liv lærer vi om troens betydning, og at "lydighet er bedre enn offer"(1.Sam.15,22). Det var Abrahams hjerte Gud ville ha, ikke Isaks liv! Samtidig ser vi i Abrahams handling et tydelig profetisk forbilde på Guds kjærlighet da han ofret sin enbårne Sønn for å frelse oss. I det profetiske bildet blir Isak et forbilde på Jesus.

Bibeltekster : 1.Mosebok 22,1-19; Hebr.11,19; Rom.4,16-17; Rom.8,32; 2.Krøn.3,1; 1.Sam.15,22; Joh.1,29

Del 7 : Rettferdiggjort av tro

Det er om Abraham det blir sagt det som senere skulle bli så viktig for troende til alle tider : "Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet" (1.Mos.15,6). Abraham ble rettferdiggjort av tro, slik også vi blir det i dag.

At Abraham ble rettferdiggjort av tro er også bekreftet i Det Nye Testamentet. I Rom.4,3 sier Paulus : "For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet". Og videre i vers 9b : "Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet".

Etter at Paulus har slått dette fast, stiller han et viktig spørsmål, nemlig om troen ble regnet Abraham til rettferdighet før eller etter at han ble omskåret. Svaret er at dette skjedde mens han var uomskåret. Konklusjonen blir da at Abraham ikke alene er jødenes far, men også "far til alle dem som ikke er omskårne, men som tror, så rettferdigheten kunne bli tilregnet dem også" (Rom.4,11). Det gjelder altså oss hedninger også. Hele kap.4 i Romerbrevet handler om Abraham, og med dette utgangspunktet underviser Paulus om hvordan vi i dag blir rettferdiggjort av tro. Det første verset i Rom.5 lyder slik : "Da vi altså blir rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".

Nå kan det synes som om Jakob i sitt brev sier noe annet når han skriver : "Ble ikke vår far Abraham rettferdiggjort av gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret?" (Jak.2,21). Men leser du hele sammenhengen vil du se at det Jakob taler om er forskjellen på en død og levende tro. Han sier at "troen uten gjerninger er død" (vers 20), og at "troen virket sammen med gjerningene" (vers 22) i Abrahams liv. I vers 23 konkluderer også Jakob med dette : "Og Skriften ble oppfylt, som sier : Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn." Her er det ingen motsetning mellom Paulus og Jakob.

En levende tro har gjerninger, som Jakob sier det i 2,26 :"For slik som legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger". Der det er en levende tro, finnes også troens gjerninger, som en frukt av troen. En slik levende tro var det Abraham hadde. Disse troens gjerninger er likevel noe annet enn lovgjerninger, for Bibelen slår ettertrykkelig fast at "intet kjød - ikke noe menneske - blir rettferdiggjort for Ham (Gud) ved lovgjerninger" (Rom.3,20).

Abrahams tro var også en utholdende tro. I Hebr.6,15 leser vi dette om han : "Og så, etter at han tålmodig hadde holdt ut, oppnådde han det som var sagt i løftet". Også her er han et forbilde for oss. Vi skal nemlig være "etterfølgere av dem som arver løftene ved tro og tålmodighet" (Hebr.6,12).

Abraham ble ikke svak i troen, men han "ble styrket i troen idet han gav Gud ære" (Rom.4,20b). Abraham hadde en sterk, levende og utholdende tro, og han trodde fullt og fast på hva Gud hadde lovet. I Hebr.11,9-10 leser vi : "Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper". Her ser vi ham som den åndelige pilegrim på vei mot et større og bedre mål!

Vi leser også om Abraham og de andre trosheltene : "Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden" (Hebr.11,13). Hvordan er det med deg og meg? Er vi pilegrimer som Abraham, eller har vi "grodd fast" her på jorden, med alt det vi eier? La oss ikke glemme at det finnes et bedre fedreland for oss. Søker vi dette? (Hebr.11,14)

I Joh.8,56 sier Jesus selv noe spennende om Abraham : "Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg". Dette viser oss noe viktig. Abraham hadde åpenbaring om Messias, og så fram til at Frelseren skulle komme. Ja, han "så Jesu dag - og gledet seg". Mens vi blir frelst ved å se tilbake til det som hendte da Jesus døde og stod opp igjen for oss, ble Abraham frelst ved å se fram mot Jesus. Vi har altså den samme frelsesgrunn, men lever historisk sett på hver vår side av korset! Er det ikke herlig?

La oss avslutte med et enkelt ord fra Galaterbrevet 3,9 : "Så blir da de som er av tro, velsignet sammen med den troende Abraham".Hvor rike er ikke vi som eier troen på Jesus!

Bibeltekster : 1.Mosebok 15,6; Rom.4,1-5,1; Jak.2,18-26; Hebr.11,9-14; Joh.8,56; Hebr.6,12-15; Gal.3,9; Rom.3,20

Artikkelserie ved Kåre Hindenes. (Bibelsitater fra "Bibelen Guds ord", Bibelforlaget 1997, 3.opplag 1998)