PROFETEN ELIA

DEL 1: VED BEKKEN I KRIT-DALEN

Historien om profeten Elia og hans kamp mot avgudsdyrkelsen i Israel finner vi i Kongebøkene. Han levde på den tid da Akab var konge i Israel (918-897 f.Kr.). Han er også mye omtalt i Det nye testamente.

Fortellingen om Elia starter med hans ord til kongen om at det skal komme en tørketid i landet. Deretter sier Herren at profeten skal leve i skjul. Dette er en forberedelsestid for Elia.

Et budskap til kongen

Elia betyr «Gud er Jahve» eller «hans Gud er Jahve», og dette navnet passer virkelig på denne gudsmannen fra byen Tisjbe i Gilgal. I 1.Kong.17,1 leser vi om at han stiger fram for kong Akab og sier: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.»

Profeten er frimodig når han sier hvem han tjener. Det er Herren, Israels Gud, den levende Gud! Vi må huske på at han her snakker med den ugudelige kong Akab, som dette sies om i 1.Kong.21,25: Det har aldri vært en slik konge som Akab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel lokket ham til det. Aller verst bar han seg at da han gav seg til å følge avgudene, helt og fullt som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for israelittene.

I King James-oversettelsen er «han som jeg tjener» i 1.Kong.17,1 oversatt med «framfor Ham er det jeg står», og dette sier nok mye om hvorfor Elia hadde en så kraftfull tjeneste. Han var en mann som stod for Guds ansikt; en mann som levde nær Gud.

«Gjem deg»

Det var et alvorlig budskap Elia bar fram for kongen. En tid uten regn ville bety hungersnød i landet. Etter at profeten har båret fram sitt budskap leser vi videre fra 1.Kong.17,2-3: «Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan!» Fra å ha stått foran kongen med sitt budskap, sier Gud at han nå skal leve i skjul, og han får også et løfte fra Herren: «Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.»

Herren kaller nå Elia avsides, til ensomhet, og til et sted der han er helt og fullt er avhengig av Gud. Til og med for sitt daglige brød! Hver dag sørger Gud for profeten ved at ravnene kommer med mat til ham, morgen og kveld, og han drikker av vannet i bekken.

Det er tider da vi trenger å komme avsides med Gud. Der i det skjulte, i ensomhet og stillhet, vil Herren tale til oss. Han vil forme oss, og forberede oss for den tjeneste han har for oss. Han vil lære oss å bli avhengige av ham alene. Denne tiden, alene med Gud, er dyrebar for oss. Det er i slike stunder vi lærer Gud å kjenne. De som Gud skal bruke, også i vår tid, behøver tid i det skjulte med Ham.

Etter en tid tørker bekken inn, og på nytt taler Herren til Elia: «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.» (1.Kong.17,9)

DEL 2: HOS ENKEN I SAREPTA

Herren ber Elia om å reise bort fra Israel for en tid, til Sarepta, en landsby i Sidon. Her bor han hos en enke og hennes sønn, som får oppleve at Elia sin Gud er mektig til å forsørge dem midt i hungersnøden. Senere får enken se enda mer av Guds storhet ved at hennes barn blir reddet fra døden ved profetens forbønn.

Herren kaller Elia til Sarepta i Sidon (i dagens Libanon). Da Jesus over 900 år senere taler i hjembyen Nasaret, nevner han denne hendelsen: «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. (Luk.4,25-26) Jesus bruker denne historien som et eksempel på at ingen profet blir godt mottatt på sitt eget hjemsted. Elia var en profet som ikke var velkommen i sitt hjemland Israel, etter som han talte Guds sanne ord og refset synden og avgudsdyrkelsen der.

«Melkrukken ble ikke tom»

Elia handlet i lydighet til Herrens ord, uten å nøle: «Straks gikk Elia av sted til Sarepta» (1.Kong.17,10). Utenfor byporten møter han en fattig enke som sanker ved. Han ber om en skål med vann, og i det kvinnen går for å hente vannet, roper han etter henne og spør om han også kan få et stykke brød. Kvinnen sier da at hun ikke har mer brød igjen, bare en håndfull mel og litt olje, som hun skal bruke til å lage et siste måltid til seg og sin sønn. Sidon er rammet av den samme tørke som Israel, og den fattige enken ser nå ingen utvei for seg og sin sønn til å overleve.

Profeten ser nok kvinnens frykt, og sier at hun ikke skal være redd. Han ber henne om å gå hjem og gjøre som hun har tenkt, men at hun først skal bake et brød til han av melet, og komme ut med det. Etterpå kan hun lage mat til seg og gutten. Og han gir henne et løfte fra Herren: «For så sier Herren, Israels Gud: «Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»»

Da gikk enken og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid. Vi leser i 1.Kong.17,16: «Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia». Da Elia levde i skjul i Krit-dalen hadde han lært å kjenne Herren som sin forsørger. Den gang brukte Gud ravner som kom med mat til han. Nå får han på nytt erfare at Gud sørger for han, i et fattig hjem i Sarepta. Og velsignelsen flyter også til enken og hennes sønn. Det er mat nok for alle, hver dag. Denne enken valgte å gi brød til Guds profet først, for så å tenke på sine egne behov. Skal tro om ikke hennes historie har noe viktig å si oss i vår tid? Jesus sa: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matt.6,33)

Gutten som fikk livet tilbake

En tid senere ble enkens sønn alvorlig syk, og til sist var det ikke mer livspust igjen i han. Kvinnen sa da til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og få sønnen min til å dø.» (1.Kong.17,18) Vi kan ikke vite sikkert hva enken tenker på når hun snakker om sin synd, men det er tydelig at hun regner med at Gud vil straffe henne for hennes synd ved å ta hennes sønn fra henne.

Men Elia går nå i forbønn for gutten, og ber Herren om at barnet må få livet tilbake. I hans lånte takkammer kjemper profeten i bønn, og strekker seg tre ganger ut over barnet mens han roper til sin Gud. At han gjør dette tre ganger, får oss til å tenke på den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Ånden. Og vi leser: Herren hørte Elias bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen. (1.Kong.17,22)

«Nå vet jeg»

Da enken fikk se at hennes sønn hadde blitt frisk igjen, sa hun til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.» (1.Kong.17,24) Denne kvinnen var ikke fra Israel, og kjente nok ikke Israels Gud, selv om hun sikkert hadde hørt om ham. Da hun møtte profeten fikk hun høre mer om den levende Gud. Hun så profetens liv med Herren, og lengtet sikkert etter selv å kjenne den sanne Gud. I dette øyeblikk, da hun står med sin levende sønn i armene, bryter hun ut: «Nå vet jeg». Hun hadde fått se Herrens herlighet! Hun var overbevist!

Og slik kan det være for oss også. Noen har bare hørt om Herren, men kjenner han ikke. Andre har fått se noe av hvem Gud er og hva han kan gjøre, kanskje gjennom mennesker de har møtt eller opplevelser de har hatt. Kan hende du fikk høre om Jesus av mor eller far, eller på søndagsskolen da du var barn? Men det Gud vil er at vi skal komme dit hen at vi kan si: Nå vet jeg! Som Peter sa til Jesus: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh.6,68-69)

DEL 3: PÅ KARMELFJELLET

I 1.Kong.18 leser vi om hva som videre hendte med Elia. Det har gått flere år siden Herren bad profeten om å skjule seg. Han levde først i ensomhet i Krit-dalen, og deretter bodde han hos en fattig enke i Sarepta. Hele tiden måtte han stole på Herren for sitt daglige brød, og han fikk erfare Guds trofasthet ved at Gud forsørget ham. Disse årene lærte han å være avhengig av Gud i alt. Tiden avsides med Gud ble hans læretid.

«Gå og tre fram for Akab»

Cirka 3 år etter at Gud sa «gjem deg» til Elia, sier han nå det motsatte: «Stig fram». Forberedelsestiden er over, og kallet fra Herren er tydelig. Han skal gå og tre fram for Akab, kongen i Israel. Det har han gjort en gang før, da han kunngjorde tørken som skulle ramme nasjonen. Nå får han et nytt budskap å gå med.

På vei til kongen møter han slottshøvdingen Obadja, som har fått i oppdrag å lete etter nye beitemarker til kongens hester og muldyr. Obadja var en gudfryktig mann. Da dronning Jesabel drepte Guds profeter, hadde han reddet hundre av dem. Nå ber Elia han om å gå til kongen med beskjed om at profeten vil møte ham. Først vil han ikke gå, av frykt for hva kongen kan finne på, men Elia kan ikke utsette oppdraget. Han sier: «Så sant han lever, Herren, Allhærs Gud, som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.» (2.Kong.18,15) Hans budskap hadde hast. Det kunne ikke vente, ikke en gang til neste dag. Nå gikk Obadja til kongen med beskjed, og Akab gikk for å møte Elia.

Da Akab møter profeten utbryter han: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?» (v.17) Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene.» (v.18) Og han fortsetter med å be kongen om å kalle folket i Israel og alle avgudsprofetene sammen på Karmel-fjellet, der Elia vil møte dem. Kong Akab går med på dette. Kanskje han så dette som eneste utvei for at landet igjen skulle få regn?

«Hvor lenge vil dere halte til begge sider?»

Det må sikkert ha gått noen dager fra kongens bud gikk ut, til alt folket er samlet på Karmel. På samlingsstedet hadde det en gang stått et alter for Herren, men dette var nedrevet, trolig på befaling fra dronning Jesabel. Elia taler til folket og starter slik: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» (v.21) Her var det ingen mellomvei, men et enten-eller. Folket måtte velge mellom Herren og Ba’al! Trenger vi kanskje slik tydelig tale i våre kirker og menigheter i dag?

Elia fortsetter med å utfordre Ba’als-profetene. Han ber dem om å ofre en okse til sin gud, og det samme skal Elia gjøre for Herren, men ingen skal tenne ild på veden. I stedet skal de rope hver til sin gud, og den guden som da svarer med ild, han er Gud. Til dette svarte folket: «Ja, la det være slik!» (v.24) Avgudsprofetene roper til Ba’al i mange timer, men uten at deres gud svarer.

Det nedrevne alteret bygges opp igjen

Etter dette ber Elia folket om å samle seg rundt ham, og vi leser: «Så bygde han opp igjen Herrens alter, som var revet ned.» (v.30) Han tok tolv steiner, en for hver av de tolv stammene etter Jakobs sønner. (Jakob var den av fedrene som hadde fått navnet Israel av Gud.) Av disse steinene bygde han Herrens alter opp igjen. Jeg tror at det finnes mange nedrevne alter også i vår tid. Kanskje i mitt liv? Kanskje i ditt liv? Et alter for tilbedelse? Et alter for å søke Gud i bønn? Er ikke dette tiden for oss til å bygge opp igjen de alter som fienden har revet ned? I vår nasjon. I vår kirke. I våre liv.

Så ber profeten en enkel bønn. Ikke mange ord, og ikke mange rop, slik avgudsprofetene gjorde da de bad til Ba’al. Dette var Elia sin bønn: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.» (v.36-37) I sin bønn peker han på hvem som står bak det som nå skjer. Det er Israels Gud. Elia er bare hans tjener. Alt det han har gjort er «på Guds ord». Ikke noe av det er profetens eget påfunn.

«Jeg hører suset av regn»

Og vi leser hva som skjedde videre: Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. (v.38) Hvordan reagerte folket på det de var vitne til? Vi leser i vers 39: Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» Israels Gud hadde svart på Elia sin bønn. Folket forstår nå hvem som er Gud i Israel. Tiden er inne for å vende hjertene til Gud. Oppgjøret på Karmel-fjellet ender med at Ba’als-profetene blir drept. For oss høres selvsagt dette fryktelig ut, at så mange mennesker drepes. Men vi må se det i den rette sammenheng. Disse mennene representerte en ond åndsmakt som forførte en hel nasjon. Nå skulle de ikke lenger få forføre folket til avgudsdyrkelse.

Det neste som skjer er at Elia igjen taler med kong Akab. Han sier: «Nå kan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører suset av regn.» (v.41) Så går Elia opp på toppen av Karmel. Der bøyer han seg mot jorden med ansiktet mellom knærne. Han tilber sin Gud og venter på bønnesvaret. Israel har ikke hatt regn på tre og et halvt år, og nøden er stor i nasjonen.

Syv ganger ber Elia sin tjener om å gå og se ut mot Middelhavet. Den syvende gangen kan tjeneren melde at han ser en liten sky stige opp av havet. Straks sender profeten tjeneren av sted til kongen med beskjed om at han må dra hjem, så han ikke skal bli heftet av regnet!

På et øyeblikk mørknet himmelen til, og det begynte å stridregne! Akab steg opp i vognen sin og kjørte til Jisre’el, hans residensby ved foten av Gilboa-fjellet. Om Elia leser vi: Da kom Herrens hånd over Elia. Han spente beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre’el. (v.46) En overnaturlig styrke fra Gud fylte profeten. Nå kunne både han og folket glede seg. Regnet varslet en ny tid for nasjonen, i naturen, men kanskje også for deres åndelige liv.

I Norge pleier ikke mangel på regn å være et problem. Men slik er det ikke alle steder. Også i vår tid hender det at land og folk rammes av tørke, med påfølgende hungersnød. Hvor stor er ikke gleden da, når regnet endelig kommer! Brunsvidd jord forvandles til grøderike enger, og bøndene kan igjen høste fra sine åkrer. Mor og far kan endelig sette fram nok mat på bordet til sine sultne barn! Vi kan lett forestille oss hvor mye regnet har å si, ja, hvilken stor velsignelse det er!

Men også åndelig kan folk og nasjoner oppleve tider med tørke. Der det en gang var vekkelse og liv, og folket i hopetall søkte Gud, har mange nå glemt sin Gud. Nye generasjoner har kommet til, som ikke kjenner den Gud som deres fedre satte sin lit til. Vitenskap og teknologi, rikdom og underholdning, med mer, blir de moderne avguder. Vitenskap, teknologi og velstand er jo en stor velsignelse for oss, men det kan aldri tilfredsstille våre åndelige behov. Jesus sa: «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matt.16,26)

Elia var et menneske under samme kår som vi

Derfor behøver vi menn og kvinner som lik Elia stiller seg fram «på Herrens ord», og med Herrens ord, og som taler tydelig i en åndelig tørketid. I Jak.5,16-18 leser vi dette: Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inderlig om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder falt det ikke regn på jorden. Så ba han på ny, og da ga himmelen regn, og jorden bar igjen grøde.

Er ikke dette et herlig skriftsted? Vi kan lett tenke at Elia var en så spesiell mann at vi ikke kan bruke han som et eksempel på vår egen situasjon. Men her sier jo Guds ord at profeten var «et menneske under samme kår som vi». Også i vår tid vil et rettferdig menneskes bønn utrette mye! Skulle ikke dette oppmuntre oss til å søke Gud og be for våre bygder og byer! Så himmelen kan gi regn, og jorden igjen kan bære grøde! Ved at mennesker på nytt vender seg til sin Gud og Frelser. Han som er deres eneste håp, den eneste som kan gi evig liv!

Å, hvor vi trenger en Elia i vår tid! I vårt land. Et uredd vitne. En Guds tjener fylt av hans kraft! Og med tydelig tale!

DEL 4: PÅ FJELLET HOREB

Da dronning Jesabel fikk høre hva som hadde skjedd, og at Ba’als-profetene var drept, ble hun rasende. Hun var fast bestemt på hevn, og sendte bud til Elia om det. Allerede neste dag skulle han drepes. Han ble redd og flyktet.

Under gyvelbusken

Det er overraskende å lese kap.19 i 1.Kongebok. Etter å ha lest om Elia sitt mot i kap.18, frykter han nå for sitt liv, og flykter i all hast ut i ødemarken. Vi leser i vers 4: «Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»»

Elia hadde nettopp stått uredd i åndskampen, og opplevd en stor seier, som både kongen og folket var vitner til. Foran deres øyne hadde Israels Gud åpenbart sin makt. Derfor undres vi når vi nå leser om profetens flukt og motløshet kort tid etter. Igjen blir vi minnet om hva Jakob sier i sitt brev: «Elia var et menneske under samme kår som vi». (Jak.5,17) Ja, han hadde en profettjeneste, men han var et menneske som oss. Om vi ser det slik er det lettere å forstå at han flyktet fra den onde Jesabel, og at han ble grepet av motløshet. Ba’als-profetene var døde, men dronningen, som hadde støttet dem, var ikke borte. Kanskje er det slik at vi midt i seier og framgang må være ekstra på vakt mot fiendens angrep?

Elia er trett og sliten etter de siste dagers hendelser, og etter sin lange flukt. Han sovner under gyvelbusken, men våkner av at noen rører ved han. Det er en Herrens engel som har kommet til han, og engelen ber han om å stå opp og spise. Han finner et lite nybakt brød og en krukke med vann ved sin side. Etter å ha forsynt seg, sover han videre. Men engelen kommer til han enda en gang og sier: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» (v. 7). Det er fint å se at en motløs profet på flukt ikke får høre et eneste bebreidende ord fra Guds sendebud. I stedet blir han bedt om å spise, for at veien ikke skal bli for lang for ham.

«Hvorfor er du her?»

Styrket av måltidet går profeten i førti dager og netter, helt til han kommer til fjellet Horeb. Om natten søker han ly i en hule. Der i hulen sier Herren til Elia: «Hvorfor er du her, Elia?» (v. 9). Til dette svarer han: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» (v.10)

Nå blir profeten bedt om å gå ut av hulen og stille seg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi. Mens Elia står der kommer det først en kraftig storm, men Herren var ikke i stormen. Så kom det et jordskjelv, og deretter en ild, men Herren var ikke i jordskjelvet, og heller ikke i ilden. Etter dette hørte profeten lyden av en stille susing. Da han hørte dette stilte han seg i huleåpningen med kappen foran sitt ansikt.

Og igjen spør Herren ham det samme ransakende spørsmålet: «Hvorfor er du her, Elia?» (v.13). Elia er på flukt, men Herren er ikke ferdig med han. Dette spørsmålet berører oss i dag også. I vanskelige tider er det nok mange av oss som har sviktet kallet. Men Herren var på sporet av Elia, og kalte han på nytt, til fortsatt tjeneste. Kanskje du leser dette spørsmålet nettopp nå, og vet at det er deg Herren søker! Han kommer kanskje til deg som en «stille susing», uten noe dramatikk, men som en stille røst i ditt indre. Hva svarer du? Elia gjentok sitt svar som han hadde gitt Gud i hulen om natten.

«Gå tilbake»

Så fornyer Herren sitt kall til profeten, og begynner slik: «Gå tilbake den veien du kom», v.15. Elia blir bedt om dra tilbake samme vei som han kom. Herren har nye oppdrag for ham. Han skal gå til Damaskus og salve Hasael til konge over arameerne. Videre skal han salve Jehu til konge over Israel. Og Elisa, sønn av Sjafat, skal han salve til profet etter seg.

Herren gir også profeten dette oppmuntrende budskap: «Men jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al og ikke har kysset ham med sin munn.» Elia, som mente at han var den eneste som var igjen av Guds profeter, får nå høre at det finnes sju tusen i Israel som ikke har bøyd kne for Ba’al! Profeten er ikke så alene som han har trodd. Det må ha vært en stor styrke for Elia å høre dette fra Herren.

Vi kan nok ofte oppleve at vi står alene med vår tro, og det kan gjøre oss motløse. Mon tro om ikke Herren i dag vil oppmuntre deg, om du kjenner det slik? Om vi tenker på vårt land, så er jeg overbevist om at vi er mange som holder fast på Herren og hans ord, selv om det ikke alltid virker sånn. Og det er en stor trøst å vite dette.

DEL 5: VED JORDANS BREDD

Da Elia forlater Horeb møter han Elisa. Det var om ham Herren hadde sagt: «Du skal salve han til profet etter deg». Vi hører ikke mye om profeten Elia de neste årene. I disse årene må han ha undervist sin etterfølger, Elisa. Og i 2.Kongebok kap.2 får vi høre hva som skjedde ved Jordans bredd den dagen Elisa går inn i profettjenesten etter sin læremester.

Gud kaller Elisa

Da Elia møtte Elisa var han ute på åkeren og pløyde. (1.Kong.19,19-21) Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte han det tolvte paret. Han var trolig fra en velstående familie, som eide en stor gård. I det Elia gikk forbi kastet han kappen sin over den unge Elisa.

Det er gripende å lese om det som skjedde så. Elisa slakter de to oksene, og koker kjøttet ved å bruke oksenes åk som brensel. Det blir en stor avskjedsfest der på gården. Og deretter leser vi: Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener (v.21). Det at han slakter oksene og brenner åket, er tydelig tale. Han skal ikke tilbake til gården. Fra nå av er det kallet til tjeneste som gjelder.

Elia møter kong Akab igjen

En siste gang kaller Gud Elia til å gå med et budskap til kong Akab. Historien finner vi i 1.Kongebok kap.21. Det er en trist historie. I Jisre’el hadde kongen et slott, og på naboeiendommen lå det en vingård som kongen ønsket å kjøpe. Han ville anlegge en grønnsakhage der. Men eieren, som het Nabot, ville ikke selge slektsgården. Dette gjorde at kongen ble både sint og motløs. Dronning Jesabel legger da en slu plan, og sørger for at både Nabot og hans sønner blir drept. Dermed kan kong Akab overta vingården.

Men Israels Gud har sett det hele, og ber sin tjener Elia om å gå og møte kong Akab mens han er i Nabots vingård. Igjen ser vi en djerv profet som ikke nøler med å forkynne sannheten: «Så sier Herren: Har du ikke myrdet, og nå har du allerede overtatt eiendommen?» Deretter forkynner Elia Guds dom over kong Akab og dronning Jesabel.

Dette gjør at kongen ydmyker seg for Gud, og Herren utsetter dommen. Ulykken vil i stedet komme i hans sønns levetid. Følger vi historien videre, finner vi at det Elia profeterte, gikk i oppfyllelse.

Selv om Akab ydmyket seg for Gud, førte det nok ikke til en virkelig omvendelse i hans liv.

Med bud til kong Akasja

Akasja, Akabs sønn, ble konge i Israel etter sin far. Etter en alvorlig ulykke ble kong Akasja liggende syk, og han sendte noen menn av sted for å spørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron, om han kom til å bli frisk igjen.

Men en Herrens engel bad Elia om å gå til møtes med kongens sendebud, for å si disse ordene til dem: «Er det ingen Gud i Israel siden dere går for å rådspørre Baal-Sebub, guden i Ekron? Derfor sier Herren: Du skal ikke stå opp fra den sengen du har lagt deg i. Du skal dø.»

Mennene gikk tilbake og fortalte kongen dette. Da de fortalte hvordan han så ut den mannen de hadde møtt, forstod kongen at det var Elia. Han sendte bud etter gudsmannen, som imidlertid ikke ville bli med dem til kongen. I stedet blir kongens sendemenn rammet av Guds ild fra himmelen.

Til sist følger Elia med kongens sendebud, og forkynner Herrens ord til kong Akasja, at han skal dø. Slik gikk det, og hans bror Joram ble konge etter han.

Hele denne historien om Elia og kong Akasja finner vi i 2.Kongebok kap.1.

Elia blir tatt opp til himmelen

I neste kapittel (2.Kongebok 2) møter vi profeten Elia sammen med sin disippel Elisa. De reiser gjennom landet, fra Gilgal til Betel, videre til Jeriko, før de til sist kommer til Jordanelven. Underveis sier Elia flere ganger til Elisa at han kan få avslutte reisen. Men Elisa insisterer på at han vil være med videre. Han vil ikke gå glipp av noe av det som han aner skal skje. Flere steder møter de unge profetdisipler som sier til Elisa at Herren skal ta Elia bort rett over hodet på ham. Elisa bekrefter at han vet dette.

Da de stod ved elven Jordans bredd rullet Elia kappen sin sammen og slo på vannet med den. Vannet delte seg, og de to gikk over på tørre bunnen. Mens de gikk over, kommer Elia med et spørsmål til sin disippel: «Si meg, hva kan jeg gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg?»  Til dette svarer Elisa: «La meg da få din ånd i dobbelt mål!» (v.9)

Det er ikke lite det Elisa ber om. Han har vært Elia sin tjener og disippel i flere år. Gang på gang har han hørt hans djerve tale og sett hans kraftige gjerninger. Nå ber han om å bli utrustet med en dobbelt del av Elias ånd. Det er en frimodig bønn. Og Elia svarer: «Det er vanskelig, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal du få det, ellers ikke.»

Så skjer det noe dramatisk. Vi leser vers 11: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Elisa så det som skjedde, og husket nok hva Elia hadde sagt.

«Hvor er Herren, Elias Gud?»

Elia sin kappe lå igjen på bakken, og Elisa tok den opp. Han slo på vannet med kappen, og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» (v.14) Da delte vannet seg, og Elisa gikk tørrskodd over. Profetdisiplene, som hadde fulgt med dem fra Jeriko, så dette, og de utbrøt: «Elias ånd hviler over Elisa.»

Vi kan nok undre oss over Elisas frimodige bønn når han ber om å få Elias ånd i dobbelt mål. Noe han også fikk, og som vi vil se om vi leser mer om denne profetens tjeneste (2.Kong. kap.2-13). Det Elisa bad om var utrustning til tjenesten for Gud. Og hans frimodige bønn kan virkelig være en oppmuntring for oss alle. Om Gud kaller oss til tjeneste, da har han også lovet å utruste oss.

Og Gud vil at vi frimodig skal be han om dette! Elisa sitt spørsmål er aktuelt også i vår tid: «Hvor er Herren, Elias Gud?» Hvorfor skjer det så lite rundt oss? Hvor blir det av vekkelsen som vi lengter etter? Vi trenger Guds kraft i dag! I vår tjeneste, og for å se våre bygder og byer forvandlet. Derfor skal vi be om utrustning, ikke for vår egen del, men for at Guds ord skal ha framgang og mennesker skal bli frelst.

«Med samme ånd og kraft»

I Det nye testamente leser vi om presten Sakarja som fikk besøk av en engel mens han gjorde prestetjeneste i templet. Engelen sa at han og hans kone Elisabet skulle få en sønn. Om denne sønnen sa engelen: Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk.» (Luk.1,17)

Denne sønnen var døperen Johannes. Som Elia fikk også han en forberedelsestid i ensomhet ute i ødemarken. Han gikk til og med kledd som Elia. Johannes ble en vekkerrøst i nasjonen, og en veirydder for Jesus. Det samme er vi kalt til å være. Men da behøver også vi «ånd og kraft» fra Gud! Måtte historien om profeten Elia vekke oss opp fra sløvhet og likegyldighet! Og kalle oss til tjeneste. Herren har bruk for oss. Herren har bruk for deg!

Bibelsitatene er fra Bibelselskapets forlag, utg. 2011.

Tillegg:

I NT hører vi om at Elia og Moses viser seg for Jesus og tre av hans disipler. Denne hendelsen er gjengitt både hos Matteus (kap.17), Markus (kap.9) og Lukas (kap.9). I Luk.9,31 leser vi dette om Moses og Elia: «De viste seg i herlighet og talte med ham (Jesus) om den avslutning hans liv skulle få i Jerusalem». I Romerbrevet 11,1-5 bruker Paulus fortellingen om Elia som et eksempel på at Gud ikke har forkastet sitt folk, Israel! (Les gjerne)

Artikkelserie av Kåre Hindenes