Kalt til barmhjertighet

Del 1. Gud er barmhjertig

Helt fra Bibelens første bøker, lærer vi Gud å kjenne som en barmhjertig Gud. I 2.Mos.34,6 får Moses høre: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!» Guds barmhjertighet er nært bundet sammen med hans nåde, kjærlighet og sannhet.

Når Gud er barmhjertig, så skal dette også kjennetegne hans barn, og dermed hans kirke på jorden. I Luk.6,36 sier Jesus: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» Så enkelt kan det sies og begrunnes. Noe ytterligere forklaring behøves ikke. Vi er kalt til barmhjertighet!

I Luk.10 er en lovkyndig i samtale med Jesus. Da nestekjærlighet blir et tema, spør mannen Jesus om hvem som er hans neste. Jesus svarer med å fortelle en historie som på en glimrende måte sier oss hva barmhjertighet er:

En mann hadde falt i hendene på røvere og lå blodig og forslått ved veien. En prest og en levitt gikk forbi og så den halvdøde mannen som lå der, men uten å gjøre noe for å hjelpe ham. En fremmed, en samaritan, kom også samme vei, og da han fikk se den skamslåtte mannen fikk han inderlig medfølelse med ham. Han forbandt hans sår, og tok han deretter med seg til et herberge og pleiet ham. Han betalte også for at mannen kunne bli på herberget og bli tatt hånd om der, etter at han selv hadde reist videre.

Etter å ha fortalt dette spør Jesus den lovkyndige: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Til dette svarte den lovkyndige: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Jesus bekrefter dette med disse ordene: «Gå du og gjør som han.»

Hva var det som gjorde at samaritanen viste barmhjertighet mot den sårede mannen? Både presten og levitten så mannen som lå der, men uten å gjøre noe for å hjelpe ham. Men om samaritanen leser vi: «og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.» (Luk.10,33) Det var denne inderlige medfølelse som fikk ham til å handle.

Hvordan er det med oss i dag? Kjenner vi en inderlige medfølelse med mennesker som lider? Da kan vi ikke annet enn å vise barmhjertighet. Slik samaritanen gjorde. For Jesus sa: «Gå du og gjør som han».

Del 2. Barmhjertighet – den femte B-en

Vi så i Lukas 10 at samaritanen som Jesus fortalte om fikk inderlig medfølelse med den sårede mannen, og viste barmhjertighet mot ham. Det er nemlig dette barmhjertighet er, en god gjerning mot andre mennesker, og da gjerne mennesker i nød. I Bibelen tales det mye om barmhjertighet, og vi finner også mange fine eksempler på mennesker som viste barmhjertighet mot andre.

Når vi leser om de første kristne merker vi oss at det var noen ting de holdt seg trofast til (Ap.gj.2,42). Vi kaller det de 4 B-er: Bibelen (læren), broderfellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Men det går an å snakke om enda en viktig B, nemlig barmhjertighet. For i samme avsnitt, i Ap.gj.2,45 leser vi: «De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.» I den første kristne menighet var det mange mennesker som trengte hjelp, og de velstående i menigheten viste barmhjertighet mot disse.

Om vi går til Johannes døperen, som var en veirydder for Jesus, så vet vi at også han talte om barmhjertighet. Han forkynte omvendelse, og at de som lot seg døpe skulle bære frukt som svarte til omvendelsen. Da folket spurte Johannes om hva de skulle gjøre, svarte han: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» (Luk.3,11)

I brevlitteraturen i Det Nye Testamente finner vi at de kristne oppmuntres til barmhjertighet. I nyere oversettelser brukes gjerne andre ord, som å vise hjertelag eller medfølelse. I eldre oversettelser står det i stedet at vi skal vise barmhjertighet, noe jeg synes enda klarere får fram at det er snakk om mer enn følelser. Vi er kalt til å gjøre noe for mennesker som lider.

I Bergprekenen sier Jesus at de barmhjertige er salige, og at de skal få barmhjertighet. (Mat.5,7) I samme tale sier han dette: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Mat.5,16) Det å la sitt lys skinne for menneskene handler altså om å gjøre gode gjerninger. Jeg vil tro at de gode gjerninger Jesus her taler om nettopp er barmhjertighet, og resultatet av disse gjerninger er at menneskene priser vår Far i himmelen.

Jeg er enig i at de 4 B-er er nødvendige for oss som troende, men jeg tror at også den femte B-en, barmhjertighet, må forkynnes og løftes fram i Guds menighet. I Norge lever vi i velstand, mens mange i verden lider nød. Vi kan gjøre en stor forskjell for så mange mennesker rundt oss. Og vi er faktisk kalt til nettopp det! Vi er kalt til barmhjertighet. I 1.Johannes leser vi disse alvorlige ordene:

«Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?» (1.Joh.3,17)

Del 3. «Ha barmhjertighet med oss»

I Jesu tale om endetiden, taler han om dommen som en gang skal komme. I denne talen sier han disse kjente ordene: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Mat.25,40) Dette sa han til de menneskene som arvet Guds rike og evig liv. Men til de som arvet evig straff sa han dette: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» (Mat.25,45)

Hvem er så disse «mine minste søsken» som Jesus talte om? Det kan nok være mange forskjellige kategorier av mennesker. Men de Jesus konkret nevner er de sultne, de tørste, de fremmede, de nakne, de syke og de som er i fengsel. Det som er felles for alle disse menneskene, er at de lider. De er i nød, og vi er kalt til å hjelpe dem. Ja, det vi gjør mot disse som lider, det gjør vi mot Jesus!

I Bibelen finner vi mange fine eksempler på nestekjærlighet og barmhjertighet. Jeg tenker for eksempel på Boas, som viste barmhjertighet mot Rut, enda hun var en fremmed og innflytter i Israel. «Hvordan kan du være så god mot meg og ta deg så vennlig av meg, enda jeg er en fremmed?» sa hun til Boas. (Rut 2,10) Hvilken velsignelse det ble på grunn av at det fantes en barmhjertig mann i Betlehem!

Job er et annet eksempel. Han tok seg av fattige, enker og farløse. «Har jeg nektet fattige det de ønsket, slukket gløden i enkers øyne? Spiste jeg alt brødet selv så ikke farløse fikk mat?» sier han i Job 31,16-17. Med ull fra lammene sine sørget han for klær til de nakne: «Kunne jeg se folk bukke under fordi de ikke hadde klær, at den fattige manglet noe å kle seg med? Velsignet han meg ikke for varm ull fra lammene mine?» (Job 31,19-20) Om de fremmede sa han: «En innflytter overnattet aldri ute; døren min var alltid åpen.» (Job 31,32)

Det sterkeste eksempel er Jesus selv. Igjen og igjen leser vi om at han fikk inderlig medfølelse med mennesker, og at han viste barmhjertighet mot dem. I Mat.9,36 leser vi: «Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.» Jesus så de forkomne og hjelpeløse. Ikke bare så han folkets nød, men han viste barmhjertighet ved å hjelpe de hjelpeløse. I evangeliene kan du lese om hvordan Jesus helbredet og satte fri mennesker som var syke og plaget, tilgav dem deres synder og gav dem et nytt liv.

En gang møtte Jesus ti spedalske menn som ropte til han: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» (Luk.17,13) Og Jesus viste dem barmhjertighet ved å helbrede disse ti. Senere undret han seg over at bare en av dem kom tilbake for å takke ham, og denne ene var en samaritan, en fremmed!

Også i dag høres et rop fra mennesker i nød: «Ha barmhjertighet med oss!» Hører vi ropet? Ser vi de forkomne og hjelpeløse? Er vår dør åpen for dem?

Del 4. Barmhjertighet – i historien og i dag

Bibelens ord om nestekjærlighet og barmhjertighet har blitt praktisert av kristne helt fra kirkens begynnelse. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette. Innenfor områder som fattigpleie, sykepleie og skoler har den kristne kirke ofte vært banebrytende. Sosialt arbeid har gått hånd i hånd med forkynnelse av evangeliet. I misjonshistorien finnes det lysende eksempler på kvinner og menn som har vist stor barmhjertighet mot medmennesker.

Også i vårt eget lands historie ser vi at kirken gikk foran i å hjelpe de fattige og syke, starte skoler og så videre. I dag er slike oppgaver i hovedsak overtatt av staten. Vi har et godt helsevesen, sosialkontor (Nav), skoler, pensjon og mye mer som hjelper oss når vi behøver det. Det som en gang var kirkens oppgave og ansvar har blitt overtatt av myndighetene.

Men kirken har fremdeles det samme kall til barmhjertighet. Om vi ser rundt oss er det ikke vanskelig å oppdage at det midt i vårt velferdssamfunn finnes mennesker som trenger vår hjelp. Det kan være ensomme mennesker som trenger noen som bryr seg om dem. Kanskje flyktninger og innvandrere som har behov for norske venner for å integreres i samfunnet. Eller andre som av en eller annen grunn faller utenfor samfunnslivet.

Det finnes kirker og organisasjoner som har sagt ja til Guds kall til barmhjertighet. Et strålende eksempel i vår nyere historie er Evangeliesenteret, startet av Lise og Ludvig Karlsen. De oppsøker, hjelper og rehabiliterer mennesker som på grunn av rus har kommet i sosial nød. Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen er to andre eksempler på at barmhjertighet behøves også i vår tid, og i et rikt land som Norge. Dette er organisasjoner med en lang historie, og som fra begynnelsen sa ja til Guds kall til barmhjertighet. Mange flere eksempler kunne også vært nevnt.

Det finnes sosial nød i alle nasjoner. Fattige, foreldreløse, flyktninger, forfulgte og fengslede er noen av disse som lider. Jesus kaller de for sine minste søsken. Det vi gjør mot disse menneskene, det gjør vi mot Jesus. Alle kirker er kalt til barmhjertighet. Det gjelder både store og små menigheter. Alle kristne har dette kallet – hver dag. Hvordan er det med deg? Har du sagt ja til kallet? Og kirken som du tilhører? Er barmhjertighet en viktig og integrert del av kirkens arbeid?

Del 5. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg

Allerede i Det gamle testamente fikk Guds folk et bud om å elske innflyttere og fremmede: «Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» står det i 5.Mos.10,18-19. Og Jesus sa: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.» (Matt.25,35)

Innflytterne og de fremmede er mennesker som vi skal vise barmhjertighet. Dette forsterkes ytterligere ved at Gud i sitt ord også formaner oss til å være gjestfrie. I Hebr.13,2 står det: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det.» Paulus skriver at vi skal legge vinn på gjestfrihet.

Vi ser altså at vi skal vise barmhjertighet mot mennesker som er annerledes enn oss selv. De fremmede kommer fra en annen kultur enn oss, og ofte har de en annen tro også. Hvorfor skal vi ta imot disse, og hjelpe dem i deres nød? Svaret er enkelt: Barmhjertighet er nemlig å elske når det ikke forventes. Barmhjertighet er nåde. Og nåde er ikke noe som fortjenes. Vårt motiv for å vise barmhjertighet er ganske enkelt at dette er Guds sinnelag. Vår Gud gjør ikke forskjell på folk. Det skal heller ikke vi gjøre, selv om de fremmede mellom oss er av en annen rase, kommer fra en annen kultur og har en annen tro enn oss. Ja, Jesus gikk så langt at han til og med sa: «Elsk deres fiender». (Matt.5,24)

Når vi vet hvor mange innvandrere og flyktninger som bor i Norge, og samtidig ser hvor få av disse som finnes i norske kirker og menigheter, da bør dette bli til ettertanke for oss. Vi er alle enige om at våre nye landsmenn må integreres i det norske samfunnet. Skulle ikke kirken, som er kalt til barmhjertighet, være først til å ta imot de fremmede i blant oss, slik Jesus har kalt oss til? Jeg er overbevist om at det finnes et enormt potensiale i menighetene til å gjøre en innsats på dette området. Mange kristne lengter etter å finne sin plass i kirken, og vil mer enn gjerne være til hjelp og bety noe for mennesker i nød. Et vennskap med en innvandrer kan være en god begynnelse.

Av egen erfaring kan jeg si at det å bli kjent med mennesker fra andre land og kulturer, har beriket mitt liv. Jeg har blitt kjent med så mange herlige mennesker, lært nye ting, ja, blitt fornyet i troen. Om kirken kan engasjere seg for å nå innvandrere og fremmede iblant oss, er jeg overbevist om at menighetslivet vil blomstre på en ny måte. Det er nemlig dette vi alle lengter etter, ikke bare å høre Guds ord, men å gjøre etter det! Da blir kristenlivet rikt og spennende.

Del 6. Salige er de barmhjertige

Jesus sa: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet» (Matt.5,7). Dette sier oss at mennesker som er barmhjertige også er salige. Eller lykkelige, som vi gjerne ville sagt i dag.  De som er barmhjertige skal også selv få barmhjertighet. Dette er et sterkt løfte fra Gud.

Mange har erfart at om de selv har det vanskelig, eller er utilfreds på noen måte, så er det god hjelp i det å stille opp for andre som trenger det. Når en får velsigne andre, da blir en selv velsignet. Og kanskje kan man glemme bort egne problemer, fordi man kjenner gleden over å bety noe for andre?

Barmhjertighet er et ord som kommer fra gammelt tysk språk. Vi kjenner igjen ordet «arm», som også blir brukt på norsk, og som betyr fattig eller stakkarslig, ynkverdig, ulykkelig eller elendig. Å være barmhjertig betyr da å ha hjerte for disse ulykkelige, og gjøre noe for å hjelpe dem.

Dette er vårt kall. Dette er kirkens kall. Jesus ba oss om å gå ut og bære frukt, og han sier at kjærlighet er denne frukt! (Joh.15,16-17) Kjærligheten kommer til uttrykk nettopp gjennom våre handlinger, ved at vi er barmhjertige mot vår neste.

Martin Luther sa blant annet dette om barmhjertighet: «Du skal komme den til hjelp som trenger det. Dette betyr ordet barmhjertighet når det står i Skriften. Og alt må springe fram av et rettskaffent hjerte uten hykleri eller falskhet, og uten at vi gjør forskjell på folk.»

Barmhjertighet er mer enn sympati og medfølelse. Barmhjertighet er mye mer enn gode og fine ord. Barmhjertighet er en utstrakt hånd for å hjelpe andre. Mange av oss har hørt mye forkynnelse, men hensikten med å høre er jo nettopp at vi skal gjøre! Da, og først da, når verden ser våre gode gjerninger, da vil de også begynne å lytte til vårt budskap. De vil begynne å lengte etter å kjenne vår Far, fordi de har fått erfare hans godhet gjennom den kjærlighet og barmhjertighet vi viser dem!

En kald og egoistisk verden trenger å få smake hvem Gud er! At han er god! Derfor er det så nødvendig at kirken har forstått sitt kall: Vi er kalt til barmhjertighet! Vi er kalt til å forandre denne verden. Det er et stort oppdrag. Men det er et velsignet oppdrag. La oss ikke vente, men starte i dag!

Artikkelserie av: Kåre Hindenes