På denne siden vil du i tiden framover finne mye spennende og inspirerende lesestoff om evangelisk nybrotsarbeid på 1800-tallet. Her vil du finne historiene om mange av de store pionérmisjonærene som ofret alt for at unådde folkeslag skulle få høre evangeliet. Dette er sanne beretninger om dramatiske hendelser som forandret folk og nasjoner! Måtte deres historie tenne våre hjerter i brann for Kristus, så misjonens sak igjen kommer øverst på vår agenda.

Pionérene

Del 1 : William Carey - barndom og ungdomstid

Sommeren 1793 er det danske skipet "Kronprinsesse Marie" på vei fra København til Kalkutta i India. Skipet har også vært innom London, hvor noen misjonærer sluttet seg til reisefølget. De er utsendinger fra et nystartet baptistisk misjonsselskap. En av de engelske misjonærene er William Carey. Ingen visste det da, men en ny misjonstid hadde begynt.

Det var ett år tidligere, 30.mai 1792, at William Carey hadde holdt sin berømte tale på et møte for baptistprester. Talen, som tok utgangspunkt i Jes.54,2-3, grep tilhørerne, og vil også for alltid bli husket i misjonshistorien. Han avsluttet med disse ordene : "Vent store ting av Gud! Våg store ting for Gud!" Det at "Baptistselskapet for utbredelse av evangeliet blant hedningene" ble dannet allerede noen månedere senere, på et møte i landsbyen Kettering 2.oktober, var nok mye et resultat av Carey sin tro og innsats. Men da de 14 mennene på møtet skulle gi sitt første bidrag til misjonskassen, var fattige Carey den eneste som ikke hadde noe han kunne gi.

Barndom og ungdomstid

William Carey ble født 17.august 1761, i den lille landsbyen Paulerspury, i grevskapet Northampton i Midt-England. Han var den eldste av fire søsken. Familien livnærte seg av veving, slik de fleste i den vesle byen gjorde. Da faren etter noen år ble lærer på byens skole, flyttet familien fra sin trange hytte, til lærerboligen ved siden av skolebygningen.

Som gutt elsket William å ferdes i skog og mark, hvor han utforsket plante- og dyrelivet. Ting han fant i naturen tok han med seg hjem, slik at rommet hans til sist ble som et lite "museum". Særlig var han glad i blomstene, og av farbroren, som var gartner, lærte han hagestell. Allerede som liten gutt var han ivrig etter å lære, og snart las han selv i familiebibelen. På skolen var han flittig, og særlig flink i regning.

Da William skulle velge et levebrød, ble det skomakeryrket, og han begynte i lære i byen Piddington. En annen skomakerlærling, som kom fra et frikirkemiljø, fikk mye å si for Carey, som selv kom fra statskirken. Etter hvert begynte han selv å oppsøke frikirkelige miljøer. Størst åndelig hjelp fikk han likevel av en statskirkeprest, og fra bøker som han fikk låne.

William Carey giftet seg med Dorothy Plackett da han var 19 år gammel, og de slo seg ned i byen Hackleton, hvor han arbeidet som skomaker. Her var de også med i en liten frikirke. Den nystiftede familie hadde det ikke bare lett, og deres førstefødte barn døde. Carey selv ble syk og var døden nær. Håret falt av, og han måtte bruke parykk. Men han gav aldri opp, noe som kjennetegnet ham hele livet.

Skomaker, lærer og prest

Da Carey var 21 år gammel begynte han også å forkynne Guds ord. For å få mer lys over Bibelordet og ha noe å gi til andre, studerte han gresk og hebraisk, men også flere andre språk. På denne tiden kom han i kontakt med baptistene, og var stadig mer sammen med dem. Etter nøye å ha gransket hva Bibelen sier om dåpen, tok han selv voksendåp i 1783. Tidlig en oktobermorgen ble han døpt i elven Nen, som flyter forbi Northampton, mens bare noen få mennesker var til stede. Baptistpresten John Ryland (den yngre), som døpte ham, talte over teksten fra Matt.19,30 : "Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!" Ingen kunne ane hvor godt dette skulle komme til å passe på William Carey.

I 1785 flyttet Carey med sin familie til byen Moulton, hvor han åpnet en kveldsskole. To år senere ble han også ordinert og innsatt som prest for baptistene i denne byen. Som prest tjente han likevel ikke nok til å forsørge sin familie, så han arbeidet samtidig både som skomaker og lærer. Det gjorde han også da han i 1789 ble baptistprest i byen Leicester.

Kilde : Kongens budbærere, bind 1, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1948.

Del 2 : William Carey - 40 år i India

Det var ved å lese kaptein James Cook sine reiseskildringer at William Carey fikk kall til å bli misjonær. Han leste nå alt han kom over av bøker om kulturer, land og folk rundt om i verden. Når han tenkte på folkeslagene som ikke kjente Kristus, ble nøden i hans hjerte så stor at han kunne begynne å gråte. Det kunne skje i en geografitime på skolen, eller når han stelte i hagen hjemme. Da han første gang foreslo for de andre baptistprestene at de skulle samtale om hvorvidt misjonsbefalingen også gjaldt vår tids predikanter, fikk han dette svaret fra en av dem : "Når det behager Gud å omvende hedningene, gjør han det uten din og min hjelp".

Men Carey kunne ikke slippe tanken på hedningemisjonen, og han begynte å skrive en bok om temaet. Først etter noen år ble boken utgitt. Det var våren 1792, samme år som Carey holdt sin berømte misjonstale (se del 1). Om høsten det året ble baptistenes misjonsselskap stiftet, og 9 måneder senere var William Carey og hans familie på vei til India!

Den første tiden i India

Etter en strevsom reise som varte i flere måneder, var Carey og hans reisefølge framme i Kalkutta i India i november 1793. De var ikke de første evangeliske misjonærer i landet, for den dansk-halleske misjon hadde begynt sitt arbeid allerede på begynnelsen av 1700-tallet. Men denne misjonen hadde arbeidet i sør-India, i og omkring byen Madras. Her fanst det nå kristne menigheter. En av dette misjonsselskapets mest kjente misjonærer var Christian Friedrich Schwartz.

Den første tiden i India ble ikke lett. William Carey kunne ikke kalle seg misjonær, da dette var ulovlig i de britiske områdene, men han arbeidet som fabrikkstyrer på en indigofabrikk et stykke inne i landet. Her fikk han forkynne Guds ord for europeerne på stedet. Han startet også med språkstudier og oversettelsesarbeid. Men hard sykdom rammet familien. Hans ene sønn døde av dysenteri, og selv var han også døden nær. Hans kone var også mye syk, og ble verre med årene.

Etter noen år kom det flere britiske misjonærer til India. De fikk imidlertid ikke lov til å reise inn i landet for å slutte seg til Carey. Men i den danske handelskolonien Serampur fikk de bo, og der ble de beskyttet av en norsk guvernør, oberst Bie. Så ble det til at også William Carey flyttet til Serampur i år 1800, og dette ble nå misjonens base resten av hans liv.

Bibeloversettelse, trykkeri og skolearbeid

Carey hadde allerede oversatt Det Nye Testamentet til bengali, og nå startet trykkingen av dette. Da kom det godt med at en av de nye misjonærene, William Ward, var utdannet boktrykker. En annen av misjonærene, Joshua Marshman, hadde vært lærer hjemme i England. Nå tok han seg av skolearbeidet, og det ble startet skoler både for europeiske og indiske barn. Ward og Marshman ble til stor hjelp for Carey i det stadig voksende misjonsarbeidet.

I tillegg til skolevirksomhet, trykkeri og oversettelsesarbeid, forkynte misjonærene Guds ord for folket. Men det var ikke lett å nå gjennom med budskapet. Braminene, hinduistenes prester, hadde stor makt over folket, som også var bundet av det strenge kastesystemet. Folk fra ulike kaster kunne verken spise sammen eller gifte seg med hverandre. Barnemord og enkebrenning var også blitt en del av indernes religion.

Det gikk over syv år fra Carey kom til India til han hadde gleden av å døpe den første inder. Det var en handling som gjorde dypt inntrykk på alle, og den norske guvernør, oberst Bie, var så grepet at han gråt. To år senere talte kristenflokken 13 personer. De første kristne måtte lide mye for sin tro, og en av dem ble drept.

Professor og misjonær

Da det ble startet en høyskole i Kalkutta, ble William Carey spurt om han ville bli professor i bengali ved denne skolen. Det sa han ja til, og han arbeidet ved høyskolen i over 30 år, samtidig som han fortsatte sitt misjonsarbeid i Serampur. Senere ble han også lærer i det gamle indiske mål sanskritt, og i folkemålet marathi.

Gjennom sin grundige kjennskap til indiske språk kunne Carey studere indernes hellige bøker. Der fant han ingen ting om barnemord, og heller ikke noe påbud om enkebrenning. Carey ble en pådriver for å få slutt på disse grusomme ugjerningene. Barnemordene ble forbudt i 1804, men først etter 25 års kamp ble det slutt på enkebrenningen.

Carey og hans medarbeidere ble ikke trette av språk- og oversettelsesarbeidet. Bengal-ordboken som ble utgitt er et digert verk på tre bind, som inneholder cirka 80000 ord. Carey skrev også seks gramatikkbøker. Gramatikken i sanskritt er på cirka tusen sider. Også gamle indiske skrifter og diktverk ble oversatt. Men viktigst var Bibeloversettelsene. Carey og hans medarbeidere oversatte Bibelen eller deler av den til 44 ulike språk og dialekter! Blant disse var alle de viktigste indiske mål, og flere mindre. Men de hadde også oversatt Bibelen til andre språk, blant annet til kinesisk. Alt dette oversettelsesarbeidet er et storverk som trolig mangler sidestykke i misjonshistorien.

Misjonsarbeidet i Serampur vokste, og i 1819 kom en ny høyskole i gang, med 37 studenter fra starten. Av den danske konge fikk skolen eksamensrett i 1827, på lik linje med universitetene i Europa. Misjonærene tok også initiativet til at det ble startet folkeskoler i de små landsbyene. Skolene hadde indiske lærere, men stod under misjonærenes overoppsyn. Også tallet på døpte økte med årene.

William Carey var en allsidig mann. Hele sitt liv var han levende interessert i blomster. Han startet et hage- og jordbruksselskap i India, som han ledet i flere år. Han skrev også mye om naturvitenskap og botanikk, og dyrket selv fram en mønsterhage. Det er uforståelig hvordan han kunne få tid til alt det han fikk utrettet de vel 40 år han var i India. Men så reiste han heller aldri hjem til England på ferie. Han døde i India 9.juni 1834, og ble gravlagt i Serampur. Den store misjonærs arbeidsdag var slutt, men den nye misjonstid hadde bare såvidt begynt.

Kilde : Kongens budbærere, bind 1, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1948.

Del 3 : John Williams - den første tiden på Stillehavsøyene

I siste del av 1700-tallet våknet misjonstanken for alvor blant evangeliske kristne i England. Tre år etter at baptistene hadde stiftet sitt misjonsselskap, så et nytt selskap dagens lys i London høsten 1795. De første misjonærene utsendt av London-misjonsselskapet reiste til Stillehavsøya Tahiti, hvor de ankom i 1797. Men han som mer enn noen skulle bli en Guds apostel på øyene i Sør-Stillehavet, John Williams, kom til øygruppen først 20 år senere.

John Williams ble født i Tottenham, en av Londons forsteder, 27.juni 1796. På skolen viste han ingen særlige evner, men var derimot flink med alt praktisk arbeid. Han begynte i lære hos en jernvarehandler, hvor han likte seg aller best i smia. Her fikk han arbeide med hendene, og han var både trofast og dyktig i arbeidet.

Omvendelse og misjonskall

Som barn hadde John fått en kristen oppdragelse. Trofast hadde han fulgt sin mor til kirken. Dette var det nå slutt på. En søndagskveld i januar 1814 hadde han avtalt å gå sammen med vennene til et av byens vertshus, som ikke eide det beste rykte. Men kameratene dukket aldri opp. I stedet kom arbeidsgiverens kone forbi, på vei til gudstjeneste i Whitefields tabernakel. Da hun inviterte han med, sa han først nei, men lot seg til sist overtale. Presten talte den kvelden ut fra ordene i Mark.8,36-37 : "For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?" Dette møtet ble avgjørende for Williams, som fra nå av ble en overbevist og engasjert kristen.

I menigheten Tabernaklet, hvor Williams nå ble medlem, hadde de ett fast misjonsmøte hvert kvartal. På et slikt møte, det var om høsten 1815, kunne menighetens prest bringe nyheten om at kongen på Tahiti ville bli en kristen, og at folket så ut til å ville følge ham. Behovet for flere misjonærer var derfor stort. Fra nå av vokste misjonskallet fram hos den unge John Williams. Allerede året etter var han på vei til Tahiti, sammen med sin kone, Mary Chauner. De hadde nettopp giftet seg. Reisen gikk med båt via Rio de Janeiro, rundt Kapp Horn, videre til Sidney i Australia, og derfra til Tahiti. I november 1817 var de framme, nøyaktig ett år etter at de reiste fra hjemlandet.

Fra nederlag til seier

Da John Williams kom til Tahiti hadde det gått 20 år siden de første misjonærene begynte sitt arbeid her. Men de første årene hadde gitt dem mye motgang og mange tilbakeslag. Av alle de som reiste ut den første tiden, var det bare noen få som hadde holdt ut i de vanskelige årene. John Jefferson hadde gjort en stor innsats, men han døde i 1807. Til sist var mureren Henry Nott den eneste misjonæren som var igjen på Tahiti, og selv han måtte dra, og slo seg da ned på øya Eimeo. Hedenskapet hadde stor makt, og så en stund ut til å seire.

Rivaliserende grupper på øya gjorde at også kong Pomare til sist måtte flykte fra Tahiti til Eimeo. Da han så at avgudene ikke kunne hjelpe ham, ble han stadig mer åpen for evangeliet. Det skulle likevel enda gå noen år før han ble døpt. Det underlige skjedde, at etter at misjonærene hadde flyktet fra Tahiti, begynte sæden de hadde sått å bære frukt. To menn som hadde vært tjenere hos misjonærene, hadde nå kommet til tro, og snart samlet de flere rundt seg for å be til de kristnes Gud. "Bønnefolket" som de ble kalt, økte stadig i antall.

To år før John Williams kom til Tahiti, hadde det kommet til et avgjørende slag mellom de kristne og hedningene. Da hadde de kristne blitt angrepet mens de holdt gudstjeneste, og måtte forsvare seg med våpen. Hedningenes leder var en av dem som falt i slaget, og de kristne seiret. Det som skjedde etterpå gjorde et sterkt inntrykk på hedningene, for de kristne tok ikke hevn, og selv sine døde fiender behandlet de med respekt.

Nå kom hedningene i tusentall og ville gå over til den kristne tro, og Pomare ble gjeninnsatt som konge. Avgudsdyrkelsen ble forbudt både på Tahiti og Eimeo. En ny tid hadde begynt. Men selv om det hadde kommet et omslag, lå de fleste Stillehavsøyene ennå i hedenskapets mørke. Slik var situasjonen da John Williams kom dit.

John Williams begynner sitt arbeid i Sør-Stillehavet

De fleste misjonærene bodde på øya Eimeo, like ved Tahiti. Hit kom også John Williams, og det første som møtte han var synet av en uferdig båt som lå på stranden. Tre år tidligere hadde misjonærene begynt å bygge båten, men de hadde ikke greid å fullføre den. Nå kom det vel med at Williams var en praktisk mann, og at han var smed. Han tok på seg alt arbeidet med jern, mens de andre gjorde tre-arbeidet, og på åtte dager ble båten bygget ferdig!

John og Mary hadde fått en liten gutt, og den vesle misjonærfamilien slo seg ned på øya Huahine sammen med to andre familier. Det var ingen kristne på øya, men de tok likevel godt imot misjonærene. De eldre misjonærene regnet med at det tok tre år å lære seg de innfødtes språk, men etter bare 10 måneder kunne John Williams preke til folket på deres eget mål.

Da kong Tamatoa bad om få misjonærer til sin øy, flyttet familien Williams og familien Threlkelds til Raiatea, den største av Selskapsøyene. Kong Tamatoa var kong Pomares svigerfar, og hadde tidligere vært en motstander av den nye troen. Nå hadde han skiftet mening. På Raiatea bygget Williams seg et staselig hus, og dette ble nå hans hjem og hovedbase i mer enn 11 år.

De innfødte på Raiatea var svært late, og særlig mennene gjorde lite nyttig arbeid. Da Williams bygget det store huset sitt, var det også for å vekke folkets arbeidslyst og æresfølelse. Og han fikk rett. Snart bygget de innfødte lignende hus. De dyrket jorden, stelte sine hager og bygget veier. Dermed ble det slutt på alle krigene, og folk gjorde nyttig arbeid i stedet. Snart begynte også hele folket på skole, slik at de kunne lære seg å lese de bøkene misjonærene trykket.

Hedenskapet hadde et sterkt tak på folket på Raiatea. Ekteskapsbrudd var dagligdags, og barnemord utbredt. Det fantes faktisk en organisasjon som hadde barnedrap som sitt uttalte mål. Medlemmene myrdet andres barn, men hadde også plikt til å drepe sine egne. En gammel høvding fortalte, etter at han hadde blitt en kristen, at han som hedning hadde myrdet alle sine 19 barn. Etter som evangeliet fikk makt på Raiatea, ble det innført nye lover. Avgudsdyrkelse og barnemord ble forbudt, og engifte innført. Det var i 1920 at Williams døpte de aller første på Raiatea, i alt 70 personer, og året etter ble den første menigheten grunnlagt. Blant de som ble kristne på Raiatea var også kong Tamatoa, og han ble virkelig en ny mann.

Men John Williams store gjerning på Stillehavsøyene hadde bare såvidt begynt. I neste del (4) skal du få høre mer av den spennende historien.

Kilde : Kongens budbærere, bind 2, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 4 : John Williams - Sydhavets apostel

Mye hadde skjedd siden de første misjonærene kom til Tahiti. Både her og på flere andre Sydhavsøyer hadde folket brutt med det gamle hedenskapet. Men ennå var det mange øyer og øygrupper som ikke var nådd med evangeliet. John Williams hadde en drøm om å vinne alle disse folkeslagene for Kristus. Men skulle han kunne gjøre det trengte han et skip som var stort nok til å seile over hele det veldige Stillehavet.

Underet på Rarotonga

John Williams hadde fått høre om en stor øy som het Rarotonga*, som skulle ligge langt mot sørvest. Nå ville han prøve å finne denne øya. Høvdingene på Selskapsøyene eide et handelsskip som misjonærene fikk låne, og sommeren 1823 seilte de avsted. Det ble en lang reise, men akkurat da de var i ferd med å gi opp, fikk de se en øy stige opp av havet. Med sine høye fjell og grønne daler, omgitt av korallrev og hvite brenninger, var Rarotonga et storslått syn.

Selv om flere høvdinger på Rarotonga tok godt imot misjonærene, var det også en høvding som var krigersk innstilt, og som ville ta en av kvinnene til sin kone nr.20. De slapp fra det med skrekken, og sundrevne klær. Hva skulle de gjøre nå? En av de innfødte misjonærene, Papheia, tilbød seg da å bli igjen alene på Rarotonga. Med sitt nytestamente og noen ABC-bøker rodde han i land.

Mer enn tre år senere, våren 1827, kom John Williams på et nytt besøk til Rarotonga. Da ble han vitne til store forandringer på øya. Papheias frimodige vitnesbyrd og store mot hadde båret rik frukt. Folket hadde brent sine avguder og templer. Det hadde ikke skjedd uten kamp, men de kristne hadde seiret til slutt. Nå ville folket tro på Kristus og innføre kristne lover på øya.

John Williams bygger "Fredsbudet"

John Williams ble nå et helt år på Rarotonga, hvor han likte seg svært godt. Evangeliet hadde seiret både på Selskapsøyene og Cook-øyene, og engelske metodister hadde dessuten startet arbeid på Tongaøyene, hvor de hadde god framgang. Men hva med Samoaøyene og Ny-Hebridene (i dag : Vanuatu)? Hvordan skulle de nå til disse øygruppene? John Williams drømte om en stor båt, men misjonsselskapet hjemme i London ville ikke bygge noe skip til misjonæren. Så fikk han bygge skipet selv!

Det var mens han var på Rarotonga at John Williams bygget seilskuten "The Messenger of Peace" ("Fredsbudet"). Femten uker etter at kjølen var lagt, kunne de sjøsette båten, som var 60(engelske) fot lang og 18 fot bred. Skipet veide over 70 tonn. Når en tenker på at skipet ble bygget av en selvlært mann, og at han dessuten manglet både materialer og redskaper, ja, så var dette et storverk. Han eide for eksempel ingen sag, så trærne måtte kløves med kiler. Nagler og bolter ble laget av en gammel jernkjetting som han smidde om. Smibelgen måtte han bygge av tre, og ambolten var en stor, flat stein. Dette er bare noen eksempler på hvordan Williams arbeidet.

Evangeliet seirer på Samoaøyene

Sommeren 1830 satte "Fredsbudet" kursen mot Samoa. Ombord var John Williams og hans medhjelpere. De var 8 menn, 5 kvinner og 10 barn, og de var de første misjonærene til Samoa. Da de kom til Savaii, den største av Samoaøyene, ble de tatt godt imot av høvdingen og folket der. Deres onde trollmann var nettopp død, og folket var åpne for å høre noe nytt. Nå tok de imot "lærerne" som misjonærene hadde med, og samtidig ble de lovet at skipet og misjonærene skulle komme tilbake året etter.

På sin første reise til Samoa hadde John Williams besøkt de to vestligste av øyene i øygruppen. Men det var seks andre øyer som lå lenger øst. Da "Fredsbudet" kom tilbake til Samoaøyene i 1832, kom de først til Manua, aller lengst øst. Her ble de møtt av kristne øyboere som ventet på dem! Det samme skjedde flere andre steder. På øya Tutuila, hvor 12 franske sjømenn en gang hadde blitt myrdet, var det nå rundt 50 kristne. Fra Savaii og andre øyer hadde evangeliet spredd seg til nye øyer. Overalt bad de om flere "lærere" som kunne undervise dem i den kristne tro!

På Savaii og Upolu hadde det skjedd store ting siden misjonærenes første besøk. I mer enn 30 landsbyer hadde folket gått over til kristendommen, og det var bygget flere kirker. Den gamle krigsguden Papo gav de til misjonæren, og den er nå utstilt på British Museum i London.

Hjemme i England

Nesten 18 år etter at John Williams forlot hjemlandet, kom han tilbake til England sommeren 1834. Årene hjemme ble en travel tid for misjonæren. Han reiste over hele Storbritannia, og stadig flere samlet seg under hans talerstol. Samtidig skrev han mye, blant annet en bok på 590 sider om misjonsarbeidet på Sydhavsøyene. Boken ble en bestselger, som stadig måtte trykkes i nye opplag. Han hadde også oversatt nytestamentet til rarotongamålet, og dette ble nå trykket. Også hele Bibelen på tahitisk ble trykket. Her var det mureren og misjonæren Henry Nott som hadde gjort det store oversettelsesarbeidet.

Samtidig med alt dette arbeidet Williams for å skaffe et større skip som han kunne bruke på sine misjonsreiser. Gjennom en privat innsamling, og med støtte fra bystyret i London, klarte han å skaffe de nødvendige midler. Våren 1838 seilte et stolt skip ut fra Englands kyst. Det var det nye misjonsskipet "Camden". John Williams var endelig på vei tilbake til Sydhavet.

John Williams martyrdød

Det var seks år siden John Williams hadde vært på Samoa-øyene, men andre misjonærer hadde virket der i disse årene, og arbeidet hadde hatt stor framgang. I hele øygruppen hadde misjonærene nå 23000 mennesker under opplæring. Denne gangen valgte Williams å bosette seg på Samoa, på et sted som het Fasetutai.

Men han hadde også med seg 5000 nytestamenter på rarotongamålet, og seilte derfor sørover i 1839. På Rarotonga ble han mottatt med begeistring, og han fikk bo i kongens eget hus. Igjen fikk misjonæren se at arbeidet hadde hatt framgang. Nå ble også grunnen lagt til en høyskole for hele Polynesia**. I kommende tider skulle mange dyktige lærere og misjonærer få sin utdannelse på denne skolen. Fra Rarotonga dro John Williams videre østover til Selskaps-øyene, hvor han hadde startet sin misjonærgjerning mange år tidligere. Deretter seilte han tilbake til Samoa, for å planlegge en reise mot vest, til øygruppen Vanuatu*** (den gang kaltes området Ny-Hebridene).

3.november 1839 holdt John Williams sin avskjedstale på Samoa, ut fra teksten i Ap.gj.20,36-38. Gamle krigere gråt som barn da de sa farvel til misjonæren. Noe slikt hadde de aldri sett på Samoa før. Så seilte "Camden" avsted, først til øya Tanna, hvor 3 lærere ble ilandsatt. Noen dager senere, 20.november, kom de fram til Erromanga, en øy som Williams ofte hadde hatt i sine tanker. Folket her var kjent for sin villskap, og mange år tidligere hadde de jaget bort den kjente oppdageren kaptein Cook.

Ved Dillon-bukten gikk John Williams i land, sammen med noen av sine venner. Den første kontakten med de innfødte virket lovende. De kom både med vann og kokusnøtter til misjonærene. Men snart viste det seg at de var lurt i et bakhold. Plutselig var en flokk krigerske villmenn over dem, og Williams og hans venn James Harris ble begge drept.

Meldingen om John Williams død ble mottatt med stor sorg av fru Williams, som hele tiden hadde stått ved sin manns side. Også på de mange øyene hvor John Williams hadde arbeidet, var sorgen stor. Men hans martyrdød førte også til at mange nye misjonærer ville gå i hans fotspor, ikke minst blant polynesierne selv. Med livet som innsats dro de ut for å forkynne evangeliet til de ville stammer. Slik ble misjonærens blod en sæd, som i årene som fulgte skulle gi mye frukt for Guds rike.

*Rarotonga : Den største av Cook-øyene. Kaptein James Cook (1728-1779) fra England oppdaget øyene i 1773 og 1777, men spanske oppdagere hadde vært på de nordligste øyene alt i 1596.

**Polynesia : Navnet er en fellesbetegnelse på øygruppene i de sentrale og sydlige deler av Stillehavet. Øygruppene i Stillehavet deles inn i tre grupper : Polynesia, Mikronesia og Melanesia. Polynesia ligger i sør-øst.

***Vanuatu : Vanuatu (Ny-Hebridene) hører til Melanesia. Senere ble flere andre misjonærer drept på Erromanga, som av den grunn har blitt kalt martyrøya.

Kilde : Kongens budbærere, bind 2, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 5 : Robert Moffat - Misjonsgjerningen starter

Høsten 1816 hadde London-misjonsselskapet avskjedsfest for 9 nye misjonærer som skulle sendes ut. De to yngste av disse var John Williams og Robert Moffat, 20 og 21 år gamle. Williams, som dro til Sydhavet, har vi allerede hørt om i del 3 og 4. Nå skal vi fortelle historien om Robert Moffat sitt spennende liv i Sør-Afrika.

Barndomstiden

Robert Moffat ble født i landsbyen Ormiston i Skottland 21.desember 1795. Men bare to år senere flyttet familien til sjøfartsbyen Portsoy i Nord-Skottland, hvor Robert levde sine tidligste barneår og fikk sin første skolegang. Da han var i 10-års-alderen flyttet de på nytt, til Carronshore, mellom Edinburgh og Glasgow. Her ble gutten igjen sendt på skole, men bare i 6 måneder, og siden fikk han ikke mer skolegang. I heimen var de syv søsken som alle måtte ta del i arbeidet. Og her fikk de høre om misjonsarbeidet når mor las for dem fra misjonsbladene.

Som 14-åring måtte Robert selv tjene til sitt brød, og han begynte i gartnerlære. Da han i 1813 skulle flytte til England, spurte moren om han ville love henne noe. Motvillig svarte han ja. Det moren bad han om, var at han skulle lese ett kapittel i Bibelen hver morgen og kveld. Spesielt oppmuntret hun ham til å lese evangeliene og nytestamentet. Og Robert holdt hva han hadde lovet.

Kallet

Moffat kom nå til grevskapet Cheshire sørvest for Manchester. Her kom han i kontakt med metodistene, som forkynte ordet om frelse på en helt annen måte enn hva han hadde hørt hjemme i Skotland. Grove synder hadde han aldri gjort, men han forstod likevel at det måtte komme en omvendelse i hans liv. Gjennombruddet kom en kveld da han satt og leste Romerbrevet. Et hav av lys flommet inn i hans sjel, og for første gang fikk han se Guds frelsesverk. Rettferdiggjort ved tro hadde han fred med Gud!

En sommerdag gikk Moffat en tur til nærmeste småby. Han kom da til å stanse foran en plakat som kunngjorde et misjonsmøte, men møtet hadde allerede blitt holdt. Likevel kunne han ikke få øynene fra plakaten. Minner fra barndommen, om mor som hadde lest for ham om misjonærene, ble igjen levende. Da han gikk hjem var alt omsnudd. Robert kjente nå kallet fra Gud om at han selv skulle reise ut på misjonsmarken.

Gjennom en prest i Manchester tok Robert Moffat nå kontakt med London-misjonsselskapet, som først sa nei til å ta imot flere misjonærer da, men som etter en ny henvendelse fra presten åpnet døren på gløtt. Moffat flyttet nå til Manchester, hvor han arbeidet fem dager i uken, mens han den sjette dagen fikk undervisning hos presten Roby. Etter en snartur hjem til Skottland for å si farvel til sine kjære, dro han så til London høsten 1816, for eksaminasjon og avskjedsfest.

Så var Robert Moffat på vei til Sør-Afrika. Men han måtte reise uten sin kjære Mary, som han hadde blitt kjent med i Manchester. Foreldrene hennes ville ikke la sin datter reise, og hun ville lyde dem. Først tre år senere ble Robert og Mary gjenforent i Sør-Afrika, og han kunne endelig få sin brud.

Tidlige misjonærer

I januar 1817 kom Robert Moffat og fire andre misjonærer til Cape Town, eller Kappstaden som den også kalles. De var ikke de første misjonærene i Sør-Afrika. Allerede 80 år tidligere hadde Brødremenighetens første misjonær i landet, Georg Schmidt, startet et arbeid mellom hottentottene. Dette arbeidet ble mot slutten av 1700-tallet tatt opp igjen av nye misjonærer utsendt fra Brødremenigheten.

Også London-misjonsselskapet hadde i noen år arbeidet i Sør-Afrika. Nederlenderen Johan van der Kemp var en av deres misjonærer, som hadde kommet til Afrika i 1799, i en alder av 51 år. Han var godt utdannet, og hadde yrkeserfaring både fra militæret, som lege og som prest. I Sør-Afrika arbeidet han til sin død i 1811, og levde blant hottentottene som en av dem. Vi kunne fortalt mye om hans spennende og dramatiske liv, både før og etter at han kom til Sør-Afrika.

En røverhøvdings omvendelse

Den første tiden fikk Robert Moffat sitt virke i Namaqualand, hvor han bodde i landsbyen til den beryktede røverhøvdingen Jager Afrikaner. I 20 år hadde denne høvdingen vært en stor redsel i Kapp-kolonien, og misjonærene ble advart mot å reise til hans område. Det ville være det samme som å gå rett i løvens gap.

Men den unge Moffat var uredd og modig, og da han startet sin skole for de innfødte, ble røverhøvdingen snart en av hans ivrigste elever! Høvdingen hadde også tidligere hørt kristen forkynnelse, men nå ble han en ny mann, og misjonærens gode venn. Da Moffat tok Afrikaner med seg på en reise til Kappstaden i 1819, ville folk knapt tro hva de så. Var dette virkelig den beryktede røverhøvdingen? Denne hendelsen gjorde Robert Moffat kjent over hele Kapp-kolonien.

I 1819 møtte også Robert Moffat John Philip, som hadde kommet til Cape Town det året. Som Moffat var Philip fra Skottland, og han skulle bli en av de mest betydelige av misjonens menn i Sør-Afrika. Ikke bare som misjonær, men like mye som politiker og statsmann, gjorde Philip en stor innsats for å bedre de fargedes kår i Sør-Afrika.

Den største opplevelsen for Robert Moffat var likevel det som skjedde mellom jul og nyttår det året(1819). Da giftet han seg med Mary Smith, som av sine foreldre endelig hadde fått lov å reise etter sin forlovede til misjonsmarken. Nå skulle de stå sammen i kallet, gjennom 50 spennende år i Sør-Afrika. Den historien skal vi fortelle om i del 6, så følg med.

Kilde : Kongens budbærere, bind 3, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 6 : Robert Moffat - En trofast og modig pionér

Sommeren 1821 kom Robert og Mary Moffat til Kuruman-dalen i Betsjuana-land, som fra da av ble basen for deres misjonsarbeid, gjennom nesten 50 år. De første årene ble det mye slit, og lite synlig resultat av deres innsats. Men til sist fikk de høste frukten av det de trofast hadde sådd.

Krig og seier

I Kuruman bodde batlapi-stammen, som hørte til betsjuana-folket, en gren av bantuene. Misjonsstasjonen hadde blitt bygget fire år før Moffat kom dit, av misjonærene Read og Hamilton. Men i 1824 ble misjonsstasjonen flyttet til et gunstigere sted, vel en mil lenger sør i dalen. Misjonærene deltok selv i det tunge kroppsarbeidet da den nye stasjonen ble bygget.

I tillegg til det fysiske slitet, hadde Moffat mange andre utfordringer i møte med folkets skikker, deres mange laster, og deres trollmenn. Dessuten var stammen truet av krig. I 1823 kom det til et avgjørende slag mot mantatiene, som kom med en hærstyrke på 15000 mann. Mot denne hæren ledet Andreas Waterboer en hær på noen få hundre mann, fra batlapi-stammen og av grikva-folket. Likevel seiret de over den store fiendehæren. Det var Robert Moffat som hadde varslet Waterboer, grikva-folkets leder, om krigsfaren, og som hadde gitt ham råd. Batlapi-folket forstod nå at misjonærens innsats hadde reddet deres liv.

Vekkelse og Bibeloversettelse

Enda var det ufred i fem år, men så kom freden. Og nesten samtidig med freden, kom vekkelsen. De første forandringene merket misjonærene i 1827. Flere kom til kirken, og de lyttet med større interesse enn tidligere. Tidlig i 1829 brøt vekkelsen løs for alvor. En veldig åndsmakt hvilte over folket. Voksne menn gråt som barn, noe som tidligere hadde vært en skam blant bestsjuana-folket. Moffat krevde at troen også måtte vise seg i livet, ved at de omvendte var renvasket og gikk med sømmelige klær. I tillegg skulle de arbeide. Nå ble det også slutt på drikk og rått snakk, og på de hedenske danser.

I 1826 bodde Robert Moffat to måneder alene med en nabostamme, for å lære seg folkemålet. Etter dette kunne han tale uten tolk, og nådde folkets hjerter på en helt ny måte. Nå da han mestret språket, startet han straks med å oversette Bibelen til betsjuana-folkets mål. Lukas-evangeliet var ferdig allerede i 1830, og ble trykket året etter. Moffat skaffet seg også en boktrykkerpresse, som lenge var den eneste trykkpresse i det indre Sør-Afrika. Fra nå av, og i mer enn 30 år, tok arbeidet med Bibeloversettelse og trykking det meste av misjonærens tid.

Da nytestamentet var ferdig oversatt, dro Moffat med sin familie hjem til England, for å få det trykket der. De kom til London sommeren 1839. Tiden hjemme ble en travel tid, med misjonsmøter både i England og Skottland. Han skrev også en bok om misjonsarbeidet og det han hadde opplevd i Sør-Afrika. Boken kom i store opplag.

En mann med stort mot

Tilbake i Afrika fortsatte Robert Moffat sitt oversettelsesarbeid. Nå tok han fatt på gamletestamentet. I tillegg måtte han stadig hjelpe noen som behøvde hans hjelp, eller ta del i det praktiske arbeidet, i smia, på trykkeriet eller i mølla. Hver søndag ble det holdt tre møter i kirken, og her forkynte Moffat Guds ord. Dessuten var han ofte på slitsomme reiser til andre folk og steder, i oksevogn, eller på hesteryggen, mil etter mil. Da kunne han oppleve både sult, tørst, uvær og andre farer. Bare en mann med god helse og stort mot kunne makte noe slikt. Robert Moffat hadde begge deler. Dessuten hadde han en trofast kone som hele tiden støttet sin mann i arbeidet. De to utfylte hverandre på en sjelden god måte.

I 1857 var gamletestamentet ferdig oversatt, men Moffat fortsatte stadig med å revidere den og gjøre den bedre. Da revisjonsarbeidet var ferdig, dro han hjem til England for å ha tilsyn med trykkingen. 20.mars 1870 prekte Moffat for siste gang i kirken i Kuruman. Da var det over 53 år siden han første gang kom til Sør-Afrika. Misjonsgjerningen var endt, men ikke arbeidsdagen. Den fortsatte hjemme i Storbritannia, hvor Moffat på sine eldre dager var en skattet forkynner. Etter en lang livskveld la han vandringsstaven ned 9.august 1883. Mannen var borte, men vil for alltid bli husket for sin store og trofaste gjerning som pionérmisjonær i Sør-Afrika.

Kilde : Kongens budbærere, bind 3, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 7 : Robert Morrison - Fra Newcastle til Kanton

Det mektige kinesiske rike ble av kineserne selv regnet for jordens midtpunkt og "det himmelske rike". De var stolte av sin store makt og rikdom, og aller mest av sin eldgamle kultur. For utlendingar var det folkerike Kina i århundrer et lukket land. At språket var så vanskelig å forstå gjorde det heller ikke lettere. Å oversette Bibelen til kinesisk ble sett på som en nesten umulig oppgave. En mann tok likevel utfordringen. Hans navn var Robert Morrison. Han ble en veirydder for evangeliet i det store "Midtens rike".

Hjemme i England

Robert Morrison ble født 5.januar 1782, i Northumberland i England. Hans far kom fra Skottland. Familien flyttet til Newcastle da Robert var i treårsalderen, og her vokste han opp, i en by som på den tiden hadde cirka 30 000 innbyggere. Dette var før storindustriens tid, og byen og området var den rene idyll. Folket levde for det meste av husindustri som de drev i det små. En av Roberts lekekamerater skulle en dag bli mer berømt enn han selv. Det var George Stephenson, mannen som oppfant lokomotivet!

Robert Morrison arbeidet i farens verksted fra kl.6 om morgenen til kl.7 eller 8 om kvelden. Da han var i 15-årsalderen fikk han et åndelig gjennombrudd. Han ble nå aktiv i en presbyteriansk menighet, deltok ukentlig på bønnemøter, og gransket Bibelen sent og tidlig. For å spare tid og kunne lese også om morgenen, flyttet han sengen sin til verkstedet.

Like før han fylte 21 år flyttet Robert til London for å utdanne seg til prest. Men gjennom misjonsbladene som han leste fikk han kjennskap til hedningemisjonen. Snart ble misjonskallet så sterkt at han sa nei til en trygg framtid som prest i England. I stedet søkte han London-misjonsselskapet om få bli en av deres misjonærer, noe de straks svarte ja til.

En prest med hjerte for Kina

I Midt-England var det en prest som het William Moseley. Han hadde lenge hatt stor interesse for Kina, og bar en byrde på sitt hjerte for at det kinesiske folket måtte få evangeliet. Han ville også danne et selskap som skulle ha som oppgave å oversette Bibelen til kinesisk, noe flere mente var umulig. Mosely gav likevel ikke opp. I British Museum fant presten en dag et håndskrift på kinesisk. Dette viste seg å være deler av Det Nye Testamentet, oversatt av en katolsk misjonær. En engelskmann hadde skrevet av manuskriptet, i Kanton i 1737, og senere testamentert det til museet. Nå hadde Mosely bevis for at det lot seg gjøre å oversette Bibelen til kinesisk! Han skrev en avhandling om saken, som mange fikk lese.

Ingen så ut til å ville ta på seg oppgaven med en kinesisk Bibeloversettelse. Men lederen for London-misjonsselskapets misjonsskole hadde blitt sterkt grepet av Moseleys avhandling om Kina. Da han fikk Robert Morrisson som elev på skolen, fant han den rette mannen for oppdraget. Presten Moseley tok kontakt med Morrisson, og førte han sammen med en kineser som nettopp var kommet til London. Morrisson forberedte seg nå målbevisst for den store oppgaven. Han studerte kinesisk, men også medisin og astronomi.

Til Kina

I februar 1807 startet Robert Morrison på den lange reisen til Kina. Han måtte reise via Amerika, siden det britiske handelskompaniet ikke tok misjonærer med seg på sine skip. Det ble en dramatisk tur, der skipet holdt på å gå under, men etter 109 dager var han framme i New York. Fra de amerikanske myndighetene fikk Morrison et anbefalingsbrev til den amerikanske konsulen i Kanton, noe som skulle komme vel med.

Fra New York reiste han så videre rundt Kapp Horn og over Stillehavet. Igjen ble det en lang og hard reise. Etter nesten 4 måneder på sjøen kunne skipet endelig seile opp Perleelven til den eldgamle byen Kanton, i september 1807.

Det hadde vært misjonærer i Kina tidligere. Nestorianerne begynte et arbeid på 600-tallet, som holdt seg i flere hundre år. Senere kom katolikkene på 1200-tallet. De mislykkedes da, men startet et nytt arbeid på 1500-tallet. Med de evangeliske misjonærer kom en ny misjonstid, og Robert Morrison skulle bli en av pionérene.

Motstand

Så tok Robert Morrison fatt på det som skulle bli hans livsgjerning, nemlig å oversette Bibelen til kinesisk. Det var ingen lett oppgave i seg selv. Til hjelp i arbeidet skaffet han seg 1229 kinesiske bøker av alle slag, og disse studerte ha nå både dag og natt.

I tillegg møtte misjonæren motstand fra alle kanter. Ingen europeere som ikke var knyttet til handelen hadde lov til å oppholde seg i Kina. Og alle kinesere som lærte utlendinger kinesisk, skulle dø. Begge disse forbud fra de kinesiske myndigheter, stod i veien for oversettelsesarbeidet.

Også fra handelskompaniet møtte Morrison motstand. De fleste lederne der hatet misjonærene. I Macao, hvor misjonæren måtte bo store deler av året, var det de katolske prester som gikk imot ham. De var nemlig ikke særlig glade for den evangeliske misjon.

Hvordan kunne Robert Morrison lykkes i sitt arbeid når alle så ut til å motarbeide ham? I neste avsnitt skal du få høre mer om hvordan det gikk.

Kilde : Kongens budbærere, bind 3, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 8 : Robert Morrison - En "veirydder" i Kina

Robert Morrison gav ikke opp, selv om motstanden var stor og hindringene mange. Etter 12 års intenst arbeid var manuskriptet til den kinesiske Bibeloversettelsen ferdig, og noen år senere ble både Bibelen og den store ordboken trykket. Gjennom sitt storverk hadde den engelske misjonæren ryddet vei for misjonærene som fulgte etter, og for evangeliets sak i Kina.

Ansatt i handelskompaniet

Utlendingene fikk bare bo i Kanton noen måneder i året, mens den engelske handelsflåten lå der. Resten av året måtte de bo i Macao, som var portugisernes område. Robert Morrison kunne heller ikke være i Kanton hele tiden, men bodde halve året i Macao. I Macao fant han seg en kone, og samme dagen som de giftet seg, fikk han tilbud om å arbeide i handelskompaniet. Her skulle han være tolk og oversetter. Han takket ja til stillingen, da han forstod at han vanskelig kunne bli værende i Kina uten å være knyttet til handelsvirksomheten. Snart kunne han takke nei til lønn fra misjonen, siden han tjente så godt i kompaniet. Men nå fikk han også dobbelt arbeid.

Arbeidet med Bibeloversettelsen

Selv om han nå var ansatt i handelskompaniet, glemte Morrison aldri hva han var kommet til Kina for : Han skulle gi det kinesiske folket en Bibel. Det første han tok fatt på var en kinesisk ordbok og grammatikk. Han begynte også å oversette Bibelen, og i 1812 var både Lukasevangeliet, Apostlenes gjerninger og 1.Mosebok fullført, i tillegg til en katekisme. Samme året kom det et forbud fra keiseren mot å trykke kristne bøker på kinesisk. De som gjorde det skulle fengsles, og om de var ledere ville de få dødsstraff. Morrison fortsatte likevel utrettelig med sitt oversettelsesarbeid.

William Milne - en dyktig medarbeider

Fra 1813 fikk Robert Morrison endelig hjelp av en annen misjonær, William Milne fra Skottland. Da Milne først kom til Kina fikk han ikke oppholdstillatelse der. Han reiste i stedet til de øst-indiske øyer, til steder hvor det bodde kinesere. Han hadde med seg nytestamentet på kinesisk, som da nettopp var blitt trykket, og dessuten katekismen og en mengde traktater. Da han kom tilbake til Kina i september 1814, fikk han høre den gode nyheten at Morrison den sommeren hadde døpt den første kineser, nesten syv år etter at han først kom til Kina!

Siden William Milne ikke fikk bo i Kina, slo han seg ned på Malakka-halvøya (Malaysia). Den gang var Malakka hovedstad, mens Singapore bare var en liten landsby. Milne hjalp nå Morrison med den kinesiske Bibeloversettelsen. Han forkynte også Guds ord både for kinesere, malaier og europeere, startet en høyskole og utførte et stort litterært arbeid. Blant annet skrev han en viktig bok om de første ti år av den protestantiske misjon i Kina. Boken var bygget på Morrisons notater. I 1816 døpte Milne den første kineser i Malakka, Leang Afa, og denne mannen ble også den første kinesiske forkynner i den evangelsike misjon.

Morrisons storverk

Den engelske regjering foretok i 1816 en diplomatisk sendeferd langs Kinas kyst, like til Tientsin, som var Pekings havneby. Robert Morrison, som kjente det kinesiske språk og kinesisk tankegang bedre enn noen annen, var en uunnværlig deltaker på reisen. Hjemreisen gikk langs landeveien. For første og siste gang fikk Morrison se landet som han arbeidet i, og reisen ble en stor oppkvikker for ham.

Vi har hørt om noen av de mange ytre hindringer som Morrison møtte i sitt misjonsarbeid, og kunne ha skrevet mye mer om det slit og den ensomhet han måtte utholde. Enda større var vanskelighetene med selve språket. Mens vi klarer oss med noen få bokstaver, har kineserne over 40.000 skrifttegn, hvorav cirka 25.000 brukes i det daglige liv. Ord kan høres meget like ut, og ofte er det bare tonefallet som kan avgjøre hva som sies. Dessuten er det flere dialekter og målformer, og forskjellen mellom det lærde målet og folkemålet er stor.

For å ane litt av det storverk som Morrison og hans medarbeidere utførte, kan vi nevne at ordboken som ble trykket i 6 bind hadde 4595 sider og inneholdt cirka 40.000 ord! Arbeidet hadde tatt 16 år. Etter hvert hadde Morrison mer enn 10.000 kinesiske bøker i sitt bibliotek, og fra disse hentet han stoff til ordboken. Bibelen ble også utgitt i 6 tykke bind. Med sitt storverk hadde Morrison og Milne banet vei for det videre misjonsarbeid i Kina. Ved universitetet i Glasgow ble Morrison i 1817 gjort til æresdoktor for sitt arbeide med den kinesiske Bibeloversettelsen.

Hjem til England

Det ble en stor sorg for Morrison da hans kone døde sommeren 1821, og neste år måtte han sende barna hjem til England. Sommeren 1822 døde også hans nære og kjære medarbeider, William Milne. Våren 1824 kom han hjem til England, og i over to år fikk han det nå travelt med reiser og forkynnelse. Han ble mottatt av selveste kongen, Georg IV, og alle ville ha tak i den berømte misjonæren. Han giftet seg nå på nytt, og med sin kone og sine barn bosatte de seg i en av Londons forsteder. Sommeren 1826 dro hele familien tilbake til Kina.

Morrison fikk enda syv år i handelskompaniets tjeneste, og etter disse årene var kompaniets "levetid" i Kina slutt. Monopolhandelens dager var talte. Morrison hadde tjent handelskompaniet i 22 år.

De siste årene

Morrison hadde nå seks barn, to fra sitt første ekteskap, og fire i sitt andre. I desember 1833 sa han farvel med sin familie, som dro hjem til England. Bare den eldste sønnen ble igjen, og reiste til Kanton sammen med sin far. Morrison var nå syk, og ble stadig verre, men fortsatte likevel sitt arbeid med oversettelse, tolking og forkynnelse. Han var fysisk utslitt, og døde 1.august 1834, 52 år gammel. Han ble gravlagt i Macao, ved siden av sin første hustru.

Robert Morrison var en mann med uvanlig karakterstyrke. Hans misjonsgjerning varte i 27 år, og selv om han utførte et storverk i Kina, fikk han se lite frukt av sitt arbeid. Bare 10 kinesere ble døpt på disse årene, og motstanden mot kristendommen ble bare større. Likevel holdt Morrison ut, og fullførte den gjerning han var kalt til.

Den store "veirydderen" var borte, men nye misjonærer fulgte i hans fotspor. Noen av disse fikk Morrison selv gleden av å ønske velkommen til Kina, og flere av dem fikk stor betydning for misjonens sak. Vi kan nevne amerikanerne Elijah Bridgman og Samuel Wells Williams, som kom til Kina i 1830 og 1832. Tyskeren Karl Gützlaff, fra den vesle byen Pyritz i Pommern, ble også en av de som tok over "stafettpinnen" etter Morrison. Han kom først til de øst-indiske øyer, deretter til Malakka, før han i 1831 foretok sin første reise langs Kinas kyst. Men det er en annen historie.

Kilde : Kongens budbærere, bind 3, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1949.

Del 9 : David Livingstone - Legemisjonær i Afrika

"Lenger nord i Afrika har ingen misjonær satt sin fot....der har jeg på klare morgener sett røyken fra tusener av landsbyer", sa den kjente misjonæren Robert Moffat (se del 5-6) da han møtte David Livingstone. Dermed var det sådd et frø i den unge mannen sitt liv, som kom til å bli avgjørende for hele hans framtid.

Oppvekst i Skottland

David Livingstone ble født i Blantyre, en forstad til Glasgow i Skottland, 19.mars 1813. Familien bodde i bomullsfabrikkens store losjihus, like ved elven Clyde, sammen med mange andre som hadde sitt arbeid på fabrikken. Huset hadde 24 leiligheter, men hver leilighet var bare ett rom. Fabrikken lå like ved, og her måtte David selv jobbe fra han var 10 år gammel, fra klokken 6 om morgenen til klokken 8 om kvelden, fraregnet et par matpauser. Etter arbeidet gikk han på kveldsskole til klokken 10. Så fortsatte studiene hjemme, slik at klokken kunne bli over midnatt før han kom seg i seng.

Det David likte aller best var å lese, særlig reiseskildringer og populærvitenskaplige verker. De kristne bøkene hadde han ikke større interesse for. Et par bøker av teologen Thomas Dick gjorde likevel inntrykk på han, og de ble hans første skritt på veien til en personlig tro. Forfatteren mente at det alltid var samklang mellom sann kristendom og sann vitenskap, noe som fant gjenklang hos unge David. Ved siden av bøkene likte han også å ferdes i skog og mark, hvor han samlet seg mye kunnskap om planter og dyr.

Da David Livingstone var 18 år gammel fikk han full jobb som spinner på fabrikken. Han ville studere ved universitetet, og la derfor til side alt han kunne av det han tjente. Da han var i 20-års-alderen ble han en personlig kristen. Teoretisk hadde han nok trodd på Kristi forsoningsverk, men først nå fikk han selv bruk for frelsen. Omtrent samtidig våknet misjonskallet, for han ville gjøre noe til gjengjeld for det Kristus hadde gjort for ham. Som Kristus tok seg av hele mennesket, både kropp og sjel, ville han også gjøre. Han ville bli legemisjonær. Høsten 1836 startet han på sine studier ved universitetet i Glasgow.

Til Afrika

To år senere gikk veien videre til London, hvor han var blitt opptatt på prøve i London-misjonsselskapet. Da han skulle holde sin første preken glemte han alt han skulle si, så det var ikke akkurat lovende. Misjonsstyret ville vrake ham, men ett medlem i styret var sterkt imot dette. Så fikk han fortsette. Den kjente Afrika-misjonæren Robert Moffatt kom hjem til England sommeren 1839, og han besøkte også pensjonatet hvor de nye misjonskandidatene bodde. Det var gjennom samtalene med Moffat at Livingstone mottok kallet til Afrika (se innledningen). Tidligere hadde han tenkt mest på Kina.

I 1840 sa David Livingstone farvel med sin familie. Sin far skulle han aldri mer møte igjen. I 1841 satte han sine føtter på Afrikas jord for første gang, og snart gikk ferden nordover til misjonsstasjonen Kuruman. Dette var familien Moffat sin base, men akkurat nå var de hjemme i England. I månedene som fulgte reiste Livingstone mer enn 700 engelske mil i området nordøst for Kuruman, og deretter ferdedes han alene mellom de innfødte i et halvt år. På denne måten lærte han stadig mer om deres språk, skikker og tenkemåte. I 1843 fant han et sted hvor han ville grunnlegge en ny misjonsstasjon, 270 engelske mil nord for Kuruman. Stedet kaltes Mabotsa. I området vrimlet det av løver, og ikke sjelden måtte Livingstone ta riflen i bruk. En gang ble han angrepet av en løve som bet ham i venstre skulder, og senere kunne han aldri løfte venstre arm høyt opp uten at han kjente smerte.

I 1844 kom Moffat-familien tilbake til misjonsstasjonen i Kuruman, og David Livingstone, som hadde levd et ungkarsliv i Afrika i nesten 4 år, ble kjent med Robert Moffat sin eldste datter, Mary. De giftet seg i 1845 og flyttet nordover til den nye misjonsstasjonen i Mabotsa. Her fikk de det travelt med all slags praktisk arbeid, i tillegg til forkynnelse og skoledrift. Etter en tid flyttet de enda lenger nordover, til Tsjonuane, og deretter vestover til Kolobeng. Her slo den unge familien seg til ro noen år, og opplevde kanskje sin lykkeligste tid.

De første reisene

Men tørke og ufred gjorde at Livingstone igjen tenkte på å flytte, og sommeren 1849 dro han avsted på en oppdagelsesreise sammen to engelske elefantjegere. En av disse, Oswell, ble en god venn og hjelper for Livingstone i årene som fulgte. Nå dro disse tre gjennom Kalahari-ørkenen, før de etter en to måneders reise som de første hvite menn fikk se Ngami-sjøen. Dette var oppdagelsen som gjorde Livingstones navn kjent i den vitenskaplige verden. Men han fikk ikke møte den mektige høvdingen Sebituane, slik han hadde håpet. Det lykkedes først på hans tredje reise til dette området, våren 1851, og nå hadde han familien med seg. Sebituane hørte til makololo-stammen og regjerte over mer enn 80 ulike stammer ved elven Sambesis øvre løp. Livingstone fikk nå se Sambesielven, men han fant ingen plass som høvde for en misjonsstasjon. Dermed måtte han snu sørover igjen.

Slavehandelen

I Sambesi-dalen møtte Livingstone den grusomme slavehandelen, som nettopp hadde startet på disse kanter, men som grep mer og mer om seg. Han ble opprørt over det han fikk se og høre om, og tenkte at det eneste som kunne stanse dette var om landet ble åpnet for ærlig handel. Når de fargede fikk de varer de hadde bruk for ved fredelig handel, behøvde de ikke lenger fange og selge hverandre. Men da måtte det åpnes en vei til det indre av Afrika, for veien fra Kappstaden til Ngami-sjøen var på nesten 1600 engelske mil, noe som ville være alt for langt og tungvint. Slik tenkte Livingstone, og han begynte å planlegge en større oppdagelsesreise, for å se om han kunne finne en vei tvers gjennom Afrika, fra vest til øst.

Kilde : Kongens budbærere, bind 4, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1950.
 

Del 10 : David Livingstone - Den store oppdageren

Året 1853 legger David Livingstone ut på sin første store oppdagelsesreise. Han ville finne en vei tvers gjennom Afrika. De neste 20 årene er han stadig på reiser i det indre av Afrika, og blir kjent som den store oppdageren. Han kjemper også en utrettelig kamp mot slavehandelen. Samtidig er han hele tiden trofast mot misjonærkallet.

Den første store reisen

Allerede våren 1852 hadde Livingstone sendt familien hjem til England, og året etter er han klar for den store oppdagelsreisen tvers gjennom Afrika. På vei nordover fra Kappstaden var han sterkt forsinket. Den forsinkelsen kan ha reddet hans liv, for boerne hadde angrepet Kolobeng og drept over 60 fargede der. Byen og Livingstones hus ble svidd av. Misjonæren var ribbet for alt, unntatt det han hadde med seg fra Kappstaden. 35 boere ble også drept i kampene.

I mai 1853 er Livingstone tilbake ved Sambesi, og nå er det reisen mot Afrikas vestkyst som er i hans tanker. Makololoene vedtok at de ville hjelpe misjonæren, og han fikk med seg et team på 27 menn fra ulike stammer. Siden det var en fredsreise tok de bare spyd og ikke skjold med seg. Utrustningen ellers var en kasse med klær til Livingstone, en kasse medisiner, Bibelen, en dagbok, et lysbildeapparat, en feltstol, en geiteskinnfeld til å ha over seg om nettene, litt kaffe, sukker og te, og 5 geværer med ammunisjon. De hadde også noen stuter med seg. Det var alt. Aldri har noen hvit mann tatt ut på en så lang og farefull reise med så lite utstyr!

Så lenge de kunne bruke båt på Sambesi-elven gikk det lett. Men noen måtte gå langs elvebredden med oksene. Da vannveien tok slutt måtte alle gå videre til fots. Livingstone red for det meste på en okse. Reisen ble stadig mer farefull etter som de kom lenger bort fra de områder der makololofolket var kjent. Ofte var de i livsfare mellom ville krigere og grådige høvdinger. I urskogbeltet måtte de hugge seg fram fot for fot mens giftige kryp, slanger og ville dyr lurte på dem overalt. Da de endelig var ute av urskogen kom regnet og gjorde elvene store og vanskelige, og de måtte marsjere gjennomvåte dag etter dag. En gang truet teamet med å snu, og Livingstone kunne ikke gjøre annet enn å be. Det snudde stemningen. I tillegg til alle disse farene ble de angrepet av feber, og Livingstone fikk dysenteri. Han var så medtatt at han ikke lenger husket sitt eget navn.

På tross av alle disse strabasene nådde de til sist fram til Loanda ved Atlanterhavet den siste maidagen 1854. Endelig kunne de hvile ut. Men nå ventet hjemreisen, og deretter skulle Livingstone også finne en vei til østkysten!

I september 1855 kom Livingstone og hans team tilbake til makololoenes by Linyanti. Ikke en av hans 27 menn manglet. Allerede to måneder senere startet han så på andre del av reisen, for å finne en vei også til Afrikas østkyst, på nordsiden av Sambesi. Denne gangen fikk misjonæren 114 menn med seg på reisen. Det var på denne turen at Livingstone som den første hvite mann fikk se den mektige Viktoriafossen. Og det var misjonæren som gav fossen dens navn, etter dronning Viktoria. Også denne reisen ble farefull, særlig da de møtte ville krigerstammer. Livingstones kjennskap til afrikanernes karakter, og det at han var fast og vennlig på samme tid, reddet ham i mange situasjoner.

Livingstone var framme i Kilimane på østkysten i mai 1856. Da hadde det gått 3 år siden han sist hørte fra familien sin.

Hjemme i England
 

Endelig, i desember 1856, kan Livingstone igjen sette sine føtter på engelsk jord og gjenforenes med sin familie. Han kommer hjem som en berømt mann som alle vil ha en del av, og han ble gjort til æresborger i flere byer. Utallige møter og middager måtte han delta på, både hos misjonsfolket og blant vitenskapsmenn. Overalt ble han hyllet for sin innsats, og ikke minst for det eksempel han hadde vært i sin personlige ferd både for fargede og hvite. De store universiteter i Oxford og Cambridge var mellom dem som æret ham, og også her måtte han holde taler. Han talte om Afrikas land og folk, og sin plan om å åpne landet for evangeliet og for ærlig handel.

Mens han var i England skrev han også en bok på 700 sider, "Misjonsreiser og granskinger i Sør-Afrika", og første opplag på 12000 bøker ble revet vekk med det samme. Mye av det han tjente på boken skulle brukes til en ny ekspedisjon i Afrika. I mars 1858 dro han så ut igjen, denne gangen utsendt av regjeringen, som britisk konsul. Hans kone og deres yngste barn var med til Afrika, men fru Livingstone ble syk og kunne ikke delta på selve ekspedisjonen.

Nye oppdagelser

Aldri tidligere hadde Livingstone vært så godt rustet og utstyrt som nå da han la ut på sin andre store ekspedisjon. På denne reisen oppdaget og gransket han Nyassasjøen og omegn, og Sjireelven som renner fra denne sjøen til Sambesi. I høylandet rundt sjøen fant han også et sted som han mente ville være høvelig til et misjonssentrum. Men arabiske slavehandlere herjet i disse bygdene, og misjonæren ble hjertesyk av det han så.

Det ble flere tunge slag for Livingstone i tiden som fulgte. Flere nye misjonsframstøt måtte oppgis etter kort tid, da misjonærene ble slått ned av den "afrikanske feber". Og så kom det tyngste slaget, da også hans kjære kone ble syk og døde, i april 1862.

Livingstone likte ikke portugisernes kolonistyre i Øst-Afrika. Han fant nemlig ut at de støttet slavehandelen. Men den britiske regjering ønsket ingen konflikt med portugiserne, og Livingstones ekspedisjon ble kalt hjem igjen. I 1864 er han derfor på nytt i England, og denne gangen skriver han boken "Sambesi og dens sideelver".

De siste reisene

Men Livingstone ville ikke gi opp. Han ville fortsette kampen mot slavehandelen. Og han ønsket å finne ut hvor elvene Nilen og Kongo hadde sine kilder. I mars 1866 dro han derfor ut på nytt, fra Sansibar ved Afrikas østkyst, med et følge på 37 menn. Han gransket store landområder, oppdaget flere nye sjøer, og ble den første hvite mann som stod ved sørenden av Tanganikasjøen.

På reisen ble misjonæren vitne til hvordan uskyldige afrikanere ble overfalt, og enten myrdet eller tatt til slaver. "Jeg syntes jeg så inn i helvete" skriver han, og sier at han på en gang så 17 landsbyer som var satt i brann. Enda verre enn overfallene var det å se slavedriftene, der menn, kvinner og barn, med tunge lenker og store byrder, ble drevet fram med pisken til de stupte av utmattelse. For de som nådde kysten ventet et liv i livslangt slaveri.

I 5 sammenhengende år hadde Livingstone nå vært i Afrika, og ingen hadde hørt noe fra ham på lange tider. Det gikk rykter om at han var død. En aviseier ville finne ut hva som hadde skjedd med misjonæren, og sendte en av sine journalister ut på en ekspedisjon for å finne ham. Det ble et historisk øyeblikk da journalisten Henry Morton Stanley fant David Livingstone i Ujiji på østsiden av Tanganikasjøen høsten 1871. Samværet med Livingstone gjorde et så sterkt inntrykk på Stanley at han var en annen mann fra denne tid.

Stanley ville ha Livingstone med hjem til England, men det ville han ikke. Han var fortsatt bestemt på å fullføre sine oppgaver i Afrika. I august 1872 la han derfor ut på en ny reise, og våren 1873 nådde han fram til Bangveolosjøen. Nå var han imidlertid så syk av dysenteri at han ikke lenger klarte å gå. I en hytte ved elven Molilamo i Ilaladistriktet døde David Livingstone, mens han lå på sine knær i bønn, ved en seng laget av grener og gress. Hans hjerte ble begravet i Afrikas jord, mens hans legeme ble balsamert og ført hjem til England. Han ble begravet i Westminster Abbey i London.

Selv om David Livingstone de siste årene var regjeringens representant, forble han tro mot misjonærkallet. På sine mange reiser benyttet han anledningene til å forkynne evangeliet, og mennesker ble vunnet for Kristus. Hans største bragd lå likevel i dette at han hadde åpnet en vei for alle som kom etter ham, til et område som til da hadde vært ukjent og utilgjengelig for kristen misjon. Etter hans død ble flere og flere misjonærer sendt ut til Sentral-Afrika, og deres arbeid har båret rike frukter. Hans kamp mot slaveriet var et annet storverk. I tillegg til dette gjorde han en stor naturvitenskapelig innsats som har kommet menneskeheten til gode.

David Livingstone regnes som en av Skottlands største menn. I 1934 ble det også reist en minnestøtte over ham ved Viktoriafossen i Sambesidalen. På minnestøtten står disse ordene : "Livingstone. Misjonær - Oppdager - Frigjører." I Skottland, i huset hvor han vokste opp, er det i dag et museum om Livingstone og hans livsverk.

Kilde : Kongens budbærere, bind 4, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1950.

Del 11 : James Hudson Taylor - Med kall til Kina

Det hadde gått noen tiår siden Robert Morrison (del 7-8) startet sitt arbeid i Kina, men den evangeliske misjon hadde ikke hatt stor framgang i "Midtens rike". Og misjonærene bodde og virket i kystbyene, mens det store kinesiske innland fortsatt var unådde områder for dem. Hvem skulle gå med evangeliet til alle disse millioner av mennesker? James Hudson Taylor sa ja til Guds kall og ble en pioner for misjonen i innlands-Kina.

Omvendelse og kall

James Hudson Taylor var fra industribyen Barnsley i Nord-England, hvor han ble født 21.mai 1832. Hans gudfryktige foreldre hadde allerede før fødselen bedt til Gud og innviet sitt førstefødte barn til Herren, etter å ha blitt minnet om ordet i 2.Mosebok 13,2. De var interessert i misjonsarbeidet i Kina, og tenkte at Gud kanskje hadde bruk for barnet deres der.

James fikk en streng, men god oppdragelse. I hjemmet ble det holdt andakt både morgen og kveld. Med tanke på framtidig misjonsarbeid så det ikke så lyst ut, for unge James hadde en svak helse. Etter hvert ble helsen bedre, men nå kom unggutten på avstand fra Gud og mistet interessen for de åndelige ting. Forandringen kom en dag i juni 1849, da han i hjemmet kom til å lese en traktat om "Kristi fullbrakte verk". Med sitt hode visste han alt om disse sannheter, men nå forstod han med hjertet. Glede over frelsen fylte hele hans sjel.

Hans mor var hos noen slektninger 10 mil unna, der hun akkurat da søkte Gud i bønn og dyp nød for gutten sin. Hun reiste seg ikke fra bønnen før hun hadde fått visshet om bønnesvar. For henne var det derfor ingen overraskelse å høre hva sønnen fortalte da hun kom hjem 2 uker senere!

Men om høsten samme året kom James i stor sjelestrid. Det gikk så langt at han fryktet for at han ikke lenger var et Guds barn. Samtidig som han kjente en dyp lengsel etter Gud, følte han seg mer syndig og uverdig enn noen gang. Dette drev ham til å søke Gud i stor nød og inderlig bønn. En kveld tidlig i desember hørte han Guds tale like tydelig som om et menneske hadde snakket til ham : "Så gå for meg til Kina". Fra den stund visste han hva Guds vilje var for hans liv : Han skulle bli misjonær i Kina!

Reisepredikant i Kina

Fra nå av begynte Hudson Taylor å forberede seg på sin misjonsgjerning. Han ville bli legemisjonær, og startet etter hvert sine legestudier i byen Hull. I 1852 kom han til London. I denne tiden øvde han seg i det å leve enkelt, slik han regnet med at hans liv på misjonsmarken kom til å bli. Og han lærte seg å tro Gud for bønnesvar og hjelp i hverdagen. Både for sin helse og økonomi fikk han oppleve klare bønnesvar, noe som styrket hans tro på Gud.

Hudson Taylor hadde sin bakgrunn fra metodistsamfunnet, men de hadde ingen misjonærer i Kina. I stedet kom han i kontakt med den engelske gren av misjonæren Karl Gützlaff sin organisasjon, Det kinesiske evangelisasjonsselskap. De hadde allerede en mann i Kanton, men ville sende en misjonær til Shanghai. De mente også at dette var den rette tid til å satse i Kina. Dermed brøt Hudson Taylor av sine medisinstudier og satte kursen for Kina i september 1853. Etter en 7 måneders lang og hard reise var han endelig framme i Shanghai året etter. 1.mars 1854 satte han for første gang sin fot på Kinas jord.

Mange vanskeligheter møtte misjonæren den første tiden i Kina. Han kom til et land med krig, uro og utrygghet (Taiping-opprøret). Tungt var det også at det var lite hjelp å få fra lederne i hjemlandet. Det kom hverken penger eller brev. Først mange år senere fortod han at disse tunge måneder var en ypperlig læretid for det som skulle komme siden. På tross av vanskelighetene begynte Hudson Taylor å reise som forkynner et stykke inn i landet. Til og med juni 1855 hadde han gjennomført syv slike turer. Nå begynte han også å gå i kinesiske klær, for lettere å nå kineserne. Gützlaff hadde gjort det samme tidligere, men de andre misjonærene hadde ikke fulgt hans eksempel.

Hudson Taylor fortsatte sine reiser til det kinesiske innland, en tid sammen med den skotske presten og misjonæren William Burns. Han hadde vært en kjent vekkelsestaler i Skottland og Nord-England, ja også i et par andre land. Så hadde han kommet til Kina i 1847. I Amoy i Sør-Kina fikk han oppleve en stor vekkelse. Han var en bønnens mann, som Hudson Taylor lærte mye av. I måneder reiste de sammen med båter på Kinas elver og kanaler, og langs kysten helt sør til Swatow.

Stasjonsarbeid og hjemreise

Etter denne tiden som reisepredikant ble Hudson Taylor en tid i byen Ningpo, hvor det ble et mer fast stasjonsarbeid de neste fire årene. Her traff han Maria Dyer, som jobbet ved en misjonsskole for kinesiske jenter, og med henne giftet han seg i 1858. Året før hadde han brutt med misjonsselskapet som hadde sendt ham ut, og han stod nå uten støtte fra noen organisasjon. Men hjelp fikk han alltid i tide, og ofte på underlig vis. Arbeidspresset, blant annet på sykehuset som han ledet, slet tungt på misjonæren, og sommeren 1860 måtte han dra hjem til England med hele sin familie. Han var så syk at legene fryktet for hans liv, og til Kina kunne han nok aldri mer komme, mente de.

Nå fulgte fire år hvor familien bodde i Whitechapel, den fattigste del av London, bortgjemt for verden. Disse årene brukte Hudson Taylor godt. Han jobbet med en Bibeloversettelse til Ningpo-dialekten, og han fullførte sine legestudier. Samtidig jobbet han for å få flere misjonærer til Kina, noe han lyktes med.

Men hva med Hudson Taylor selv? Var hans gjerning i Kina over? Nei, det skulle vise seg at de beste årene enda lå foran ham. Det skal vi fortelle mer om i neste del av vår temaserie.

Kilde : Kongens budbærere, bind 4, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1950.

Del 12 : James Hudson Taylor - Mannen som trodde Gud

Det kunne se ut som om James Hudson Taylors gjerning i Kina var fullført. Sykdom hadde tvunget ham til å reise hjem, og i flere år bodde han i London med sin familie. Men så fornyet Gud hans misjonærkall. Han startet sin egen misjonsorganisasjon, "China Inland Mission", og bad om nye medarbeidere. Våren 1866 reiser han også selv tilbake til Kina. Snart skulle han få oppleve stor framgang i misjonsarbeidet.

Nytt misjonsselskap og ny utreise

En sommerdag i 1865 ruslet James Hudson Taylor ensom på en sandstrand ved badestedet Brighton i Sør-England. Hit var han kommet på grunn av sin dårlige helse. I stedet for å gå til kirken, søkte han ensomheten med Gud. Han orket nemlig ikke å se alle de kristne som glade og trygge kom til gudstjenesten, mens millioner av hedninger omkom i synd og nød. Denne dagen fikk han endelig ny klarhet i sitt kall. Tydelig så han at når vi lyder Guds kall, så er dethans ansvar å sørge for oss, med midler, medarbeidere og alt som behøves. Straks sa han ja til kallet om å reise ut igjen til Kina, og bad samtidig om 24 medarbeidere. Han kjente seg lett og glad da han neste dag dro tilbake til London.

Våren 1866 setter skipet "Lammermuir" kursen for Kina. Ombord på skipet er James Hudson Taylor med sin familie, og 15 nye medarbeidere. Noen hadde også reist ut på forhånd, og tallet på medarbeidere ble i alt 24, akkurat som misjonæren hadde bedt om. Selv om Hudson Taylor hadde tatt voksendåp og tilhørte en baptistkirke, reiste han nå ut for sitt eget misjonsselskap. Dette fikk navnet "China Inland Mission", Kinas Innlandsmisjon, og Hudson Taylor ledet selv den nye misjonsorganisasjonen.*

De som reiste ut fikk ingen garanti om fast lønn, men måtte lære seg å stole på Gud. Det ble aldri tatt opp lån, eller samlet inn penger på møtene. Heller ikke skulle misjonærene be mennesker om direkte hjelp. Istedet skulle man be til Gud og stole på hans hjelp. Det nye misjonsselskapet krevde heller ingen særskilt utdannelse, eller at misjonærene kom fra bestemte kirkesamfunn. Alle evangeliske kristne var velkomne som arbeidere! De la også stor vekt på å få kinesiske medarbeidere. Kina måtte kristnes av kinesere. Misjonærene skulle selv kle seg som kineserne, og spise samme mat som dem, for å gjøre seg mest mulig ett med folket. I mange ting skilte dermed Kinas Innlandsmisjon seg ut fra de gamle selskapene.

Kinas Innlandsmisjons første ti år

Hudson Taylor og hans medarbeidere hadde ingen lett oppgave i Kina. Deres arbeidsmåter ble ikke godt mottatt av de andre misjonærene, som det at de gikk med kinesiske klær, og at de tok kvinner med seg på de farlige reisene inn i landet. Også fra kineserne møtte de mye motstand. Løgner og falske rykter om de kristne ble spredt blant folket. Misjonsstasjonen som Hudson Taylor hadde i byen Jangchow ble satt fyr på og lagt i ruiner. Men misjonærene lot seg ikke skremme, og stasjonen ble bygget opp igjen. Fra 1873 kom likevel Shanghai til å bli basen for misjonens arbeid.

I tillegg til fremmedhatet måtte misjonærene kjempe mot sykdommer i disse årene, og mange døde. Blant disse var Hudson Taylors kone. De første ti årene fikk misjonen et fast utgangspunkt i nedre del av Jangstedalen. Men det egentlige målet, som var Kinas innland, var fremdeles ikke nådd. Hudson Taylor selv var syk, og oppholdt seg en tid i hjemlandet. I Kina var det fare for en ny krig mellom engelskmennene og kineserne, etter at en høytstående engelsk embetsmann hadde blitt myrdet. I siste liten kom det til en fredsavtale, som også gav utlendinger lov til å reise overalt i Kina, beskyttet av keiseren.

Kinas innland åpner seg

Hudson bad til Gud om 18 nye medarbeidere, noe han også fikk. I 1876 reiste han selv tilbake til Kina for å gjøre nye framstøt for evangeliet. Denne gang lå landet åpent for ham, og nå begynte Kinas Innlandsmisjons store tid. På under to år reiste misjonens arbeidere på kryss og tvers i alle de ni innlandsprovinsene som til da hadde vært uten misjonærer. Noen kom sørfra gjennom Burma, mens andre dro vestover fra Shanghai og helt til Tibets grense. I hjemlandet kunne misjonsfolket lese om de farlige og eventyrlige reisene i bladet "Chinas Millions", og det var mange bilder også, noe som var nytt for misjonsbladene den gang.

Blant banebryterne på denne tiden kan nevnes de to skotske misjonærene James Cameron og John McCarthy. I løpet av seks år reiste Cameron gjennom alle Kinas provinser, så nær som Hunan, og dessuten gjennom deler av Mongolia og Tibet. I noen provinser besøkte han alle de viktigste byene, en etter en. I tillegg til reisevirksomheten måtte også Kinas Innlandsmisjon etter hvert opprette misjonsstasjoner, med skoler og opplæring.

Misjonsarbeidets framgang i Kina kom tydelig fram på den store felles misjonskonferansen i Shanghai våren 1877, den første konferansen i sitt slag i dette landet. 126 misjonærer fra 20 ulike misjonsselskaper var med. Tilsammen var det nå 473 evangeliske misjonærer i landet, og cirka 20% av disse tilhørte Kinas Innlandsmisjon. Tallet på kristne kinesere hadde på denne tid nådd 13 000.

Hungersnød og ny framgang

Årene 1877-1879 var det en stor hungersnød i Nord-China, blant annet i provinsen Shansi. Langvarig tørke med påfølgende harde vintre, var årsaken til katastrofen. Mange titalls millioner mennesker døde av sult i disse årene. Misjonærene gjorde en heltemodig innsats for å redde folket fra sultedøden, noe som også gjorde at misjonen vant dyp respekt hos mange. I Shansi arbeidet misjonærene Turner og James fra Kinas Innlandsmisjon, og Hudson Taylors andre kone** dro dit for å hjelpe kvinnene under hungersnøden. Hun var den første hvite kvinne som reiste så langt inn i landet. Den engelske misjonæren David Hill ble navngjeten for sin innsats blant de hungersrammede i disse årene.

Nå ble det en stor misjonstid i Kina, hvor tusener ble vunnet for evangeliet. Og Hudson Taylors organisasjon gikk foran. Han reiste selv hjem til England våren 1883 for å tale misjonens sak, og for å prøve de nye arbeiderne som meldte seg til tjeneste. Blant de nye medarbeiderne var syv av de fremste studentene ved universitetet i Cambridge. De kom fra rike adelsætter, og noen av dem var dyktige sportsmenn, kjent i hele England.

Den veldige voksteren i arbeidet gjorde en omorganisering nødvendig. I 1886 ble det dannet et råd som skulle lede arbeidet sammen med Hudson Taylor. I rådet satt det en mann for hver av de ti provinsene i Kina, mens Hudson Taylor selv var formann. I Shanghai ble det bygget et nytt hovedkvarter for misjonens arbeid, og det ble startet en to-årig skole for nye misjonærer. Kinas Innlandsmisjon vokste til en internasjonal organisasjon, etter at Hudson Taylor begynte å reise til USA og Canada fra 1888, og til de nordiske land, Tyskland og Australia i 1890. Han fikk oppleve å få misjonærer fra 20 ulike land.

Fra framgang til forfølgelse

I 1890 var det en ny misjonskonferanse i Shanghai, og framgangen for den evangeliske misjon hadde vært enorm på de 13 årene som hadde gått siden forrige konferanse. Nå hadde Kina cirka 1300 misjonærer fra 42 misjonsselskaper, og 366 av misjonærene tilhørte Kinas Innlandsmisjon. Tallet på kinesiske kristne hadde steget til 37 000. Både skolearbeidet og barmhjertighetsarbeidet hadde også stor framgang.

Men det kom også ny motstand og forfølgelse på slutten av 1890-tallet (Bokser-opprøret). Hatet mot utlendinger og misjonærer blusset opp igjen, og særlig i enkelte provinser døde mange kristne som martyrer. Flere titalls tusener kinesiske kristne ble slaktet ned, og aller verst gikk det ut over katolikkene. 135 evangeliske og 40-50 katolske misjonærer led martyrdøden, og cirka 50 misjonærbarn ble drept. Kinas Innlandsmisjon mistet 58 voksne og 20 barn, som døde for sin tro. Men blodet og tårene ble til en sæd som gav ny vekst. Høsten 1900 var opprøret slått ned, og etter denne martyrtid vokste kirken i Kina på ny.

Hudson Taylors siste år

Hudson Taylor var stadig på reise til ulike land. I 1900 ble han syk mens han deltok på et stort misjonsmøte i New York. Han dro hjem til England, og bosatte seg deretter i Sveits, i nærheten av Geneve. Han frisknet til, slik at han på nytt kunne reise til Kina i 1905. Han ville besøke provinsen Hunan, som lenge hadde vært stengt for misjonærene. Det var først etter 1900 at misjonsarbeidet for alvor kunne begynne i denne provinsen, og nå arbeidet mer enn 100 evangeliske misjonærer her. 3.juni talte han til kinesiske kristne i byen Changsha, hovedstaden i Hunan. Senere samme dag var han sammen med misjonærene i byen. Samme kveld døde han. Han ble gravlagt i byen Chiang-kiang, nedenfor Nanking. Her lå hans første kone gravlagt, og fire av hans barn, som døde mens de var små.

James Hudson Taylors arbeidsdag var til ende. Han blir husket som mannen som trodde Gud. Da han først kom til Kina fantes det under 350 kristne i landet. Ved hans død hadde tallet steget til over 150 000. I hans egen organisasjon hadde de i 1905 mellom 800 og 900 misjonærer, mer enn 200 misjonsstasjoner, og menigheter som til sammen hadde mer enn 14 000 medlemmer. Hvilken frukt av at en mann var lydig mot Guds kall!

Kommentar : *William Thomas Berger grunnla Kinas Innlandsmisjon sammen med James Hudson Taylor, og Berger fikk ansvar for hjemmearbeidet.
**James Hudson Taylor giftet seg igjen med Jane Elizabeth "Jennie" Faulding (1843-1904).

Kilde : Kongens budbærere, bind 4, 3.opplag, av Oscar Handeland, Lunde forlag 1950

Av: Kåre Hindenes

12/06/11