Del 1. Barnehjemmet Vårsol i Vadsø

Det var krig i Norge i 1944. Den hadde vart i fire år, og landet vårt var okkupert av Tyskland. Over alt var det tyske soldater, og for det norske folket var det en farlig og vanskelig tid. Slik var det også i Finnmark, det nordligste av fylkene i Norge.

Langt øst i Finnmark, på sørsiden av Varangerhalvøya, ligger byen Vadsø. Den historien vi skal fortelle starter i denne vesle byen. Midt i byen var det på denne tiden en grå, gammel trebygning. Bygningen hadde det vakre navnet Vårsol. Selv om huset så trist og grått ut på utsiden, var det mye liv og røre på innsiden. På Vårsol var det nemlig et barnehjem hvor det bodde cirka 20 barn. De var i alderen fra 3 år og oppover. Dette var barn som enten var foreldreløse eller som av andre grunner ikke kunne bo hjemme med mor eller far. Barnehjemmet Vårsol ble drevet av Indremisjonen, og styreren het Solveig. Hun hadde et par andre voksne medhjelpere.

Tyskerne hadde også benyttet seg av Vårsol når de behøvde huset for sine soldater. På grunn av dette var huset slitt, og flere vindusruter var knuste. Foran disse vinduene var det bare spikret noen bord og fjøler. En ung mann fra Sør-Norge, han var rundt 25 år, hadde kommet til Vadsø året før. Han het Johan Åsgard, og kom fra gården Åsgard i Lindås. Han var forkynner, og reiste rundt til ulike steder i Finnmark for å vitne om Jesus og forkynne Guds ord. Når han var i Vadsø spiste han sine måltider sammen med barna på Vårsol. Han begynte også å reparere vinduer og det som var ødelagt i huset, slik at Vårsol kunne bli et trivelig sted å bo for barna og de som hadde sitt arbeid der. Blant barna ble predikanten bare kalt for onkel Johan.

Siden det var mange tyskere i Vadsø ble byen et mål for russerne, som ville angripe fienden. Våren 1944 ble Vadsø angrepet av russiske fly. Russerne var på nordmennenes side i krigen, men da russiske bombefly gikk til angrep på byen ble det farlig for alle, også for de som var norske. Bombene fra de russiske flyene ødela mange hus. Vinduene på barnehjemmet Vårsol, som Johan hadde brukt så mye tid på å reparere, ble blåst inn av de kraftige eksplosjonene. Heldigvis ble ingen av barna skadet. Men nå ble det klart at barneflokken ikke kunne bli boende i Vadsø lenger. Det var for farlig. Men hva skulle de gjøre? Hvor kunne de flytte? Hvem hadde plass til en barneflokk på 20 barn?

Del 2. Barna blir angrepet

Da Vadsø ble bombet av russiske fly, måtte barna på Vårsol flykte fra byen. De dro vestover langs Varangerfjorden, til et sted som het Vestre Jakobselv. Her eide Indremisjonen et sommerhus som kaltes Solborg, og barneflokken flyttet nå inn i dette huset.

Det var virkelig bra at barna flyktet fra Vadsø, for byen ble bombet flere ganger den sommeren, og mange menneskeliv gikk tapt. Et kraftig bombeangrep skjedde 23.august, da i alt 38 russiske bombefly kom inn over Vadsø. Over hele byen stod hus i brann, og for å hindre at brannene spredte seg begynte tyskerne å sprenge bort flere hus. Johan Åsgard, forkynneren som vi fortalte om, var i Vadsø og så det som skjedde. Under bombingen hadde han søkt tilflukt i kjelleren på bedehuset. Da bombingen var over, stod han bak bedehuset og så 12 tyske soldater løpe inn i barnehjemmet Vårsol med hver sin kasse dynamitt på skulderen. Noen minutter senere ble barnehjemmet sprengt i lufta. Midt i bitterheten over det som skjedde, kjente Johan gleden over at barna var i sikkerhet i sommerhuset i Vestre Jakobselv.

Nå vart alt håp ute om at barna kunne vende tilbake til Vadsø. Men ville barna kunne overleve i sommerhuset Solborg en hel vinter? Huset var ikke isolert, og vinteren i Finnmark er bitende kald. Nå slet de også med sykdom blant barna. Nesten hele barneflokken var smittet av difteri, og flere voksne. Også to ekstra hjelpere som hadde kommet fra Kirkenes, ble smittet. Mer enn 20 personer lå syke samtidig. De få som var friske måtte stelle de syke dag og natt.

Det stod klart for Johan at noe måtte gjøres med Solborg dersom barna skulle bo der gjennom en hel vinter. Så fikk de den ideen at de kunne skjære torv i en myr, og legge torva langs husets murer for å isolere mot vinterkulden. Dette var et tungt arbeid, men heldigvis fikk de låne en hest til arbeidet. Torva ble lagt rundt hele huset helt opp til vinduene.

Plutselig måtte de avslutte arbeidet med å isolere huset, da russiske fly kom inn over bygda. Barna hadde fått beskjed om å løpe i kjelleren hvis det kom flyangrep. Men en dag, det var den 29.september, kom flyene uventet fra en annen retning, og rett mot Solborg. Da det siste barnet sprang ned kjellertrappa, smalt det. Husets vegger blåste inn over hodene på barneflokken, og kjellermuren skaket. Tormod, en gutt på seks år, ble liggende bevisstløs og blødende på gulvet. En splint hadde truffet ham i hodet og skåret bort en stor bit av hodeskallen. Solveig tok Tormod i armene, og hele flokken løp ut av huset og opp mot berghammeren lenger oppe.

Hva skulle de gjøre nå? Og ville Tormod overleve?

Del 3. Et Guds under

Barnehjemsbarna fra Vårsol i Vadsø hadde flyktet til sommerhuset Solborg i Vestre Jakobselv. En dag i september ble de angrepet av russiske bombefly. Barna og de voksne søkte tilflukt i kjelleren. De var i alt 30 personer der. Bare en ble skadet, seks år gamle Tormod.

-Han kan umulig overleve, sa legen som undersøkte Tormod. -Han er så ødelagt at om han overlever kommer han til å mangle både vett og forstand! I flere uker lå gutten bevisstløs og totalt lammet. Så skjedde underet. Det begynte å komme liv i armene hans. Og nå viste det seg at tankene hans var like klare som før. Etter hvert ble Tormod bedre og bedre.

Det som skjedde denne dagen i september kan ikke forklares på menneskelig vis. At ikke flere ble rammet i angrepet, og at alle overlevde, var et Guds under. Den kvelden fikk Johan et ord fra Bibelen. Det står hos profeten Nahum: «Herren er god, et vern i nød. Han tar seg av dem som tyr til ham.»

Hvordan kunne det ha seg at russerne angrep forsvarsløse barn på denne måten? Forklaringen er trolig den at russerne så torvblokkene rundt huset, og antok at dette var en forskansning – et festningsverk - som tyske soldater prøvde å gjemme seg bak. Så gikk de til angrep.

Men hvor skulle barneflokken nå ta veien? De flyttet inn i en hytte, men der kunne de ikke bli boende vinteren over. Det var allerede kuldegrader over hele Finnmark. I Vestertana, 10 mil fra Vestre Jakobselv, var det en internatskole som de tidligere hadde snakket om som et mulig bosted. Men hvordan skulle de komme seg dit? Det var tyske soldater overalt, og de hadde beslaglagt både biler og bensin. Barnehjemsbarna var som fanget i en felle.

Del 4. I Vestertana

Huset i Vestre Jakobselv var ødelagt av det russiske flyangrepet, og nå måtte barna finne et nytt sted å bo. I Vestertana var det en skolebygning som de kunne få bo i, men det var 10 mil dit. Uten biltransport kunne de umulig komme seg den lange veien til Vestertana.

Solveig, som var barnehjemmets styrer, visste ikke noen annen mulighet enn å be om hjelp fra tyskerne. De grønnkledde tyske offiserene myknet da de fikk høre om de hjelpeløse barna. -Vi skal skaffe en buss til dere, sa de. –Men dere må dra om natten, for vi venter flyangrep når som helst. Den siste kvelden i september ble bussen fylt opp av barn, sengklær og den maten de hadde igjen. Så bar det av sted i nattemørket.

På vei til Vestertana ble bussen stoppet av en tysk vaktpost. –Hva har dere her? spurte en av soldatene. –Kinderheim, forklarte den norske bussjåføren så godt han kunne på tysk. Da soldaten forstod at de transporterte barn, fikk de lov å fortsette. Sent på natten var de endelig framme i Vestertana, og måtte gå de siste par kilometerne fram til det rødmalte skolehuset nede ved sjøen. Så kunne de endelig kjenne seg trygge og hvile ut etter all dramatikken.

Tyske soldater hadde kjempet i Finland, men nå begynte disse troppene å trekke seg tilbake gjennom Nord-Norge. Fra den rødmalte skolestua så barnehjemsbarna lange kolonner med tyske soldater, krigsmateriell, lastebiler og hestekjøretøyer dra forbi på riksveien. Men sterkest inntrykk gjorde det å se alle de russiske fangene som de også hadde med seg. Det var tusenvis av fanger, som hadde gått til fots fra langt nede i Finland. Fillene slang rundt de utmagrede kroppene, og blikkene deres var trøtte og tomme. De ble jaget framover av tyske kommandorop, sparket, og slått med geværkolber. De som ikke orket mere ble skutt, og etterlatt i veigrøften.

Så en dag vel midtveis i oktober kom det opp plakater på telefonstolpene. Det var et opprop fra styresmaktene til alle i Finnmark. Meldingen var ikke til å ta feil av. Alt folket skulle evakuere sørover. De ble tvunget til å flykte. Ingen måtte bli igjen. Alle hus ville bli brent, og alle husdyr slaktet eller tatt med. Hvis de russiske styrkene kom etter tyskerne gjennom Finnmark, skulle de ikke finne hus til å overnatte i, eller mat så de kunne overleve.

Siste frist for å dra sørover var satt til 10.november. Innen da måtte alle ha dratt fra sine byer, bygder og hjem. De som ikke fulgte tyskernes ordre risikerte å bli skutt. Eller de ville stå igjen uten noe sted å bo gjennom den kalde vinteren. Men de voksne som hadde ansvar for barneflokken fra Vårsol var i tvil. Kunne de våge å dra sørover med barna? Ville barna overleve en slik reise under kummerlige forhold? Skulle de la seg tvinge til å evakuere, eller skulle de nekte å adlyde den tyske ordren?

En svart oktoberkveld, etter at barna hadde lagt seg, ble døra til den rødmalte skolestua i Vestertana brått sparket opp, og en tysk offiser stod i rommet. Ordren var klar: -Dere får fire timer på dere! Klokken tolv må dere være klar til å reise!

Del 5. Natt under åpen himmel

-Alle mennesker skal bort og alle hus brennes. Det var den klare ordren fra den tyske offiseren. –Vi har nesten 20 barn her, svarte Solveig. –Bare noen få har sko, og de har lite klær. Det er flere uker siden de spiste seg mette. Disse barna vil ikke overleve en evakuering nå.   –Men dere skal evakueres, svarte offiseren. Om fire timer vil det stå to lastebiler oppe ved riksveien. Dere må være der presis klokken tolv. Om dere ikke kommer vil vi lete etter dere, og straffen blir hard. Etter den korte samtalen forsvant tyskeren ut døren.

Hva skulle de gjøre nå? Å ta barna ut i vinternatta og sette dem på åpne lastebiler, ville være galskap. –Det blir som å sende barna rett i døden, sa Solveig. –Det kan vi ikke gjøre. Men hva var alternativet? De visste at tyske soldater hadde fått ordre om å skyte de som forsøkte å unnslippe. Det hadde den tyske offiseren sagt.

-Men vi kan ikke sende barna med lastebilene, gjentok Solveig. Ingen visste hva de skulle svare. Alle følte seg rådville og hjelpeløse. Solveig tok fram Bibelen og las noen vers fra Romerbrevet: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen» las hun.       –For barnas skyld kan vi ikke adlyde tyskernes ordre, la hun til. Og de andre nikket.

Så ble barna vekket. De største fikk vite hva som skulle skje. Enda var ikke snøen kommet, men tørrfrosten bet i kinnene. Natta var aldri helt svart, måneskinn og nordlys viste vei. En etter en løp barna over sletta mot bjørkeskogen. Ingen hadde lov å si et ord. Hele tiden ventet de på at det kunne smelle skudd, men alt var stille. Da de stanset litt lenger oppe i skogen, hørte de lyden av tyske soldater som patruljerte nede ved sjøen. De var bare et par hundre meter unna.

En voksen gikk foran, og barna og resten av de voksne fulgte etter. Ved midnatt hadde flokken kommet så langt at skogen begynte å ta slutt. Foran lå nakne fjellet. På denne tiden var det at de skulle vært ved lastebilene. Snart ville tyskerne begynne å lete etter dem. På ei lita myr omgitt av bjørkeskog bestemte de seg for å slå leir for natten. Barna ble lagt på nakne berget, tett inntil hverandre. Innimellom lå de voksne. De voksne tok de minste barna tett inntil seg, for å gi dem varme fra sine egne kropper. Alle hadde et ullteppe over seg.

Snart sov hele barneflokken. Ingen sa et ord. Det våget de ikke. De tyske soldatene kunne være like i nærheten med sine sporhunder. Om de dukket opp var håpet ute. Mens han lå der prøvde Johan å huske Salme 91 fra Bibelen: «Ja, han berger deg fra jegerens snare, fra pest som legger øde. Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pilene som flyr om dagen, for pest som sniker seg fram i mørket, for sott som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, så skal ulykken ikke nå deg!......  Du skal ikke rammes av noe ondt, og ingen plage skal nå ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier…»

Så lå den lille flokken med barn og voksne der på kalde fjellet. De som var våkne kunne se hvordan himmelen lyste opp av brennende bål langs fjorden. Det var husene og grendene som brant. Tyskerne hadde gjort som de sa. Fra flokken på fjellet steg det opp stille bønnerop til Gud. Et nytt Bibelord ble levende for Johan: «Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og han frir dem ut av fare». De visste at om dette skulle ende bra, så måtte de ha beskyttelse fra Gud.

Nå hadde det også begynt å snø.

Del 6. Hytta på Sommernes

Barnehjemsbarna fra Vårsol var på flukt fra tyskerne. Siste natta hadde de sovet ute, i kuldegrader under åpen himmel. Grytidlig neste morgen begynte de første barna å røre på seg. Frosten vekket dem. En etter en reiste de seg, og ristet snøen av seg. De hutret og frøs, men alle reiste seg!

Til frokost spiste alle surt, mørkt brød, uten pålegg og uten smør. Det var det eneste de hadde med seg. –De’ va’ godt, sa Villy, en av de minste, da han hadde fått sin rasjon.

-Vi får legge alt vårt håp i Guds hender, hvisket Solveig. –Vi kan ikke ligge ute enda en natt, så gjennomvåte og frosne som barna er. Vi har ikke noe annet valg enn å komme oss ned igjen i skogen. Så får Gud lede oss dit han vil.

Noen visste om at det lå en hytte på Sommernes, lenger ute ved Vestertana-fjorden. Den lå inne i en tett bjørkeskog, og var ikke god å få øye på. Nå bestemte de seg for å gå til denne hytta. Da de nærmet seg, stanset de oppe i skogen. –Tenk om tyskerne er der og venter på oss, sa Paul, en av de største guttene. –Vi får våge det, svarte Solveig. –Vi har ikke noe annet valg.

Da de nådde fram til hytta møtte de heldigvis ingen tyskere. Men en familie på tre hadde søkt tilflukt der. De nyankomne skulle få bo på loftet. De kunne ikke våge å fyre i ovnen, for da ville tyskerne oppdage røyken. Derfor var det ingen varme i hytta. Barna kunne ikke gå ut av hytta heller, de måtte holde seg i ro på loftet. For å roe barna på det trange loftet, fortalte de voksne historier fra Bibelen.

En gang las Johan for barna fra 2.Kongebok, om den gangen da profeten Elisa bad til Gud om at han måtte gjøre fiendens soldater blinde, så de ikke så Israels hær. Og Gud svarte på profetens bønn. –Kain vi ikkje be Gud om å slå tyskaran med blindheit, slik at dæm går ein ainn vei og ikkje finn oss, sa en av guttene da. Bibelhistorien ble levende for barna, og plutselig var de selv midt inne i fortellingen. Det var som de så ildhester rundt seg. Slik hadde Gud hjulpet for mange hundre år siden, og slik ville han sikkert hjelpe denne gangen også!

Det minket på maten, og nå kunne de bare spise litt brød om morgenen, og litt om kvelden. Det var brød uten smør og uten pålegg, og kun vann til å drikke. –Vi kain syng i stede’ for å spis’ middag, foreslo Jan, en av de minste guttene. –Onkel, kain vi ikkje syng om Jesus-vennen? Og så sang de stille:
Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår. Tyngste byrde han oss letter, når i bønn til ham vi går. Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og møye blir vår lønn. Blott fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro? Tror du trengsler forestår? Jesus er den beste tilflukt, når til ham i bønn du går. Kan en sådan venn du finne, som Guds egen kjære Sønn? Bær i gleden som i sorgen alle ting til ham i bønn.

Etter fire netter i hytta våget en av kvinnene seg oppover lia for å speide etter tyskere. Brått stanser hun. Hun hører skritt. Noen kommer mot henne, og hun forsøker å skjule seg bak en bjørkelegg. Da ser hun en kvinne komme springende. Kvinnen hiver etter pusten og peker oppover lia. –Tyskere, sier hun bare. De er borte i lia. 20 stykker.

Del 7. På flukt igjen

Etter å ha overnattet en natt under åpen himmel, hadde Vårsol-barna og deres hjelpere funnet en liten hytte å bo i. Der måtte de gjemme seg for tyskerne. Siden den fjerde natta i hytta hadde vært helt rolig, våget en av kvinnene seg ut for å speide. Da møter hun en annen kvinne, som kan fortelle at 20 tyskere går oppe i lia. Da hun oppdaget dem var de bare 500 meter unna!

Så stille og hurtig som mulig løp hele barneflokken og de voksne ut av hytta og opp i skogen. De hadde ikke tid til å ta noe med seg, verken ullteppene eller brød. De skjønte at det var dem tyskerne søkte etter, og de visste hva som ventet dem om de ble funnet. Derfor flyktet de på nytt opp i fjellet, over skoggrensa. Fra Nordishavet blåste det en bitende kuling inn Tanafjorden, og ingen klarte å holde varmen. Nå håpet de bare at soldatene ikke skulle finne hytten i skogen, for da ville de sette fyr på den.

Nå satte både barn og voksne seg ned i snøen og gråt. De frøs og de var sultne. De voksne måtte riste i barna så de ikke skulle legge seg ned og sovne. Da kunne de fryse i hel. Johan bad inderlig til Gud om at han måtte minne alle Vårsol-vennene i Norge på at de i denne stund måtte be for barna. Det var som om tanken på denne skaren av bedende mennesker gav ham styrke og nytt mot. Slik at han maktet å oppmuntre barna som hadde det vondt, og gi dem håp.

Da det mørknet begynte hele flokken å gå ned igjen mot hytta i skogen. Selv om de kunne risikere å bli fanget og kanskje skutt, var det umulig å overnatte ute enda en natt, uten noe som ga vern mot vinterkulden. De måtte finne ut om hytta fortsatt stod der. Da de fant hytta utbrøt Paul: -Ho står da der! Gud har slått tyskeran med blindheit! Hain har leda dæm ein ainn vei.

Så gikk de til ro på loftet, etter at hver hadde fått seg en liten brødbit. Alle lå fullt påkledt, slik at de kunne flykte fort om det ble nødvendig.

Neste dag var det på ny tørt brød og vann til frokost. Noe annet hadde de ikke. Barn og voksne på et hytteloft ved Vestertana-fjorden foldet hendene og sang: «Gud signe maten på vårt bord og mette kvar ein munn på jord. Gud signe oss med faderhand, Gud signe heim og folk og land!»  Mens de sang, hørte de skyting.

Del 8. Gode nyheter

Midt i bordverset ble stillheten i sommerhytta avbrutt av skyting. Det var lyden av den tyske hæren som dro sørover. Tyskerne satte fyr på alt de passerte. Tana bru ble sprengt, og hvert eneste hus langs riksveien brent. Snart var det bare rykende ruinhauger igjen av bosetningen i Vestertana.

Det var spennende dager i hytta på Sommernes, der barnehjemsbarna og noen få voksne hadde søkt tilflukt. Ville tyskerne finne dem? Etter en dag og en natt med skyting, stilnet det av utpå morgenen neste dag. Det var som om de plutselig befant seg i en annen verden. De hadde berget livet, men visste også at de var overlatt til seg selv, i et ingenmannsland, uten mat og hjelp.

Usikkerheten var stor. Hadde alle tyskerne reist? Var noen av dem blitt igjen for å finne rømlingene? Johan og en av kvinnene dro ut for å speide. Johan våget seg gjennom bjørkeskogen, så langt at han kunne se ned mot Vestertana og branntomtene. Han kunne nesten ikke tro det han så: Det rødmalte skolehuset stod der fortsatt! Kunne det være en felle? At noen tyskere var igjen og ventet på dem der?

Johan våget seg helt ned til bosetningen, og oppdaget at flere hus stod igjen. Disse husene hadde tyskerne brukt de siste dagene før de dro over Ifjord-fjellet. Mye tydet på at de hadde dratt i panikk, i frykt for at russerne skulle nå dem igjen. Så rakk de ikke å sette fyr på de siste husene.

Det ble jubel og glede i barneflokken da Johan kom tilbake med de gode nyhetene om skolestua. Barneøynene lyste. Spontant begynte en å synge, og snart fulgte de andre etter. En takkesang steg opp mot Himmelen, til Ham som hadde vist sin omsorg og makt i nødens stund:

«Rundt omkring Jerusalem er det store berge, rundt omkring sitt folk på jord Herren står som verge.

Frykt dog ei, stol på meg, Jeg skal deg bevare. Til du står på Himlens strand blant den frelste skare.

Herren ser til sine små når den onde larmer, Som en ildmur rundt omkring er hans faderarmer.

Herrens engler leirer seg rundt omkring oss alle, frir oss ifra farer ut, så vi ei skal falle.»

Utpå dagen kunne Vårsol-barna igjen flytte inn i skolehuset i Vestertana. Det ble litt av en jobb å gjøre rent etter soldatene som hadde bodd der. Situasjonen var fortsatt alvorlig, men den vesle flokken var takknemlige over at de hadde sluppet unna tyskerne og tvangsevakueringen.

Men hvordan skulle de skaffe seg mat og overleve gjennom den kalde vinteren?

Del 9. Tilbake i skolestua

Flyktningene fra barnehjemmet Vårsol hadde begynt på den lange vinteren i skolestua i Vestertana. –Vi klarer oss neppe lenger enn til jul, sa Solveig en kveld etter at barna hadde lagt seg. -Det vesle matlageret vårt rekker ikke lenger. Hva som da skal skje får vi legge i Guds hender.

Heldigvis hadde de gjemt unna en del matvarer mens de tidligere bodde i skolehuset i Vestertana. Dette hadde de gravd ned eller gjemt under busker og kratt et stykke unna, for at ikke tyskerne skulle finne det. Nå begynte de å lete etter matlageret, og det største lageret hadde tyskerne ikke oppdaget. Der hadde de kjøkkenutstyr, to sekker mel og en tønne med salt.

Også en tønne med olje fant de igjen, men lampene var ødelagt. Johan lette i avfallet som tyskerne hadde latt etter seg, og fant blikkbokser som det hadde vært tørrmelk i. Så laget han hull i boksene, og brukte ullfiller som lampeveike. Dermed fungerte boksene som lamper de mørke kveldene. Oppe ved riksveien fant Johan også karbid i et brent tyskerlager, og en karbidlykt. Denne lykta brukte de over kjøkkenbordet når barna var samlet til måltid.

En eneste eske med fyrstikker var alt de hadde igjen da de flyttet inn igjen i skolestua. De kunne ikke risikere å slippe opp for ild, og måtte derfor spare på fyrstikkene. Derfor passet de på at ilden i komfyren ble holdt ved like både dag og natt de første ukene. Da Johan fant karbidlykta, lyste den på Solveig sitt rom om natta, og om morgenen ble det hentet ild fra lykta til komfyren på kjøkkenet. Johan tenkte mang en gang at han gjerne skulle betalt en månedslønn for å få en eske fyrstikker.

Snart tok veden slutt. Så dro Johan og noen av de største guttene opp i bjørkeskogen for å hogge ved. Men siden veden ikke var tørr, brant den dårlig. Like før jul var det 30 kuldegrader ute, og inne klarte de ikke å få det varmere enn 10 plussgrader når det var på det kaldeste. Røyk og sot fylte rommene. Komfyren på kjøkkenet var den eneste varmekilden. For å holde varmen måtte alle ha på seg ytterklærne også innendørs.

Det var noen naboer i Vestertana som hadde klart å skjule seg for tyskerne, og som nå hadde kommet tilbake. De hadde gjemt unna to-tre båter og noen fiskesnører, og det hendte at flokken i skolestua fikk kjøpe litt fisk av disse naboene, for en billig penge. Men det var aldri nok til at alle kunne spise seg mette. Det ble bare ett måltid om morgenen og ett om kvelden, og hver fikk en liten porsjon på tallerkenen sin. Det var aldri noen som klagde over at de ikke likte fisk. Alle var takknemlige for det de fikk å spise.

Dagene var korte, og barna holdt seg under ullteppene det meste av tiden, for å holde varmen. Slik merket de heller ikke sulten like mye som om de hadde vært ute og lekt. Men av og til måtte de røre på seg. Bare halvparten av barna eide et par fillete sko. Derfor var bare seks-syv av barna ute og lekte samtidig, og når de var ferdige fikk de andre låne skoene.

Slik gikk dagene i skolestua. Så en dag hørte de plutselig at det banket på døra til skolehuset.

Del 10. Tyskerne vender tilbake

En dag banket det på døra til skolehuset i Vestertana. Utenfor stod to fjellsamefamilier. Åtte-ti mennesker som hadde mistet alt da de flyktet fra tyskerne. Minstebarnet var bare to år. De kunne ikke et ord norsk, men det var tydelig at disse menneskene trengte et sted å bo. Så ble disse to familiene også boende i skolehuset, og det ble flere munner å mette. Fra nå av ble det enda mer nødvendig å skaffe nok mat.

Johan fant en død hest etter tyskerne. Den var stivfrossen i vinterkulden. Han brukte øksa på skrotten og tok med seg et lår hjem til skolestua. Kanskje barna kunne spise det og få i seg noe kjøtt? Låret ble kokt og Johan spiste litt av det. Han var like frisk neste dag.  Så ble det til at de våget å spise noe av hestekjøttet.  

Så var det en dag like før jul at to fjellsamer kom kjørende ned mot Vestertana med hver sin rein. De var tydelig skremt. –Tyskerne er her, skrek de. –De har kommet tilbake, og er nå på østsida av Ifjord-fjellet. De går på ski. Nå er de i gang med å ødelegge det de ikke rakk før de dro. –De sa at vi skulle samle alle dyrene våre. Men vi spredte dem i stedet. Ikke skal tyskerne få fatt i ferskt reinkjøtt, nei.

Hva skulle flokken i skolestua gjøre nå? Her var gode råd dyre. De to samene tilbød seg å hjelpe. –Vi drar til Rustefjelbma og henter russere. –De kan komme hit og jage tyskerne på flukt.

Sent på kvelden kom den første troppen med russere til Vestertana – staute karer fra Hvite-Russland. De overnattet i skolestua, mens noen av dem holdt vakt utenfor.  I alt var det 18 soldater. Tidlig neste morgen dro de til Ifjord-fjellet for å møte tyskerne.

Da russerne var dratt dro Johan langt inn i en fjelldal for å hogge juleved. Bjørkene satte han opp i pyramider, slik at han kunne finne dem igjen senere. Planen var å hente veden hjem med hest. Arbeidet fortsatte dag etter dag. Det var et slit i vinterkulden. Han var nær ved å gi opp, men tanken på barneflokken i skolestua gjorde at han holdt ut. Johan tenkte også med takknemlighet på sin mor som hadde sendt en vadmelsbukse med ham til Nord-Norge. Selv ville han ikke ha buksa med seg, men moren hadde stått på sitt: «-Broka skal du ha med deg!» Nå forstod Johan at han ikke kunne klart seg uten denne buksa. Han takket Gud for hans omsorg.

Det var en vanskelig tid i skolestua. De voksne kjente på tvil og uvisshet. Hvordan skulle de klare seg gjennom en lang vinter?

De fant ut at det bare var en vei å gå – bønneveien til Gud. Sammen leste de fra 1. Peters brev: «Kast alle bekymringene på ham, for han har omsorg for dere».

Del 11. Julekveld 1944

Det var julekveld i den rødmalte skolestua i Vestertana. Små og store gikk rundt juletreet og sang: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født!» De hadde ingen gaver og ingen julepynt. Det var en julaften like fattig på luksus som den aller første julekveld i Betlehem.

Juletreet hadde onkel Johan laget om natten. Sammen med noen av de største guttene hadde de hentet einerkvister, som de måtte lete fram under djupsnøen oppe i skogen. Så hugde Johan en bjørk som var noenlunde bein, og boret små hull inn i bjørkestammen. Einerkvistene ble kvesset og plantet inn i bjørkestammen. Slik ble det etter hvert til noe som lignet et juletre. Da barna stod opp om morgenen gikk Johan til sengs, og dro ullteppene godt over hodet. Han ville ikke at barna skulle se at han gråt. Tunge tanker prøvde å overvinne ham. Skulle de klare å livberge seg gjennom vinteren? Der under ullteppene kom et løfte fra Gud til ham, fra Salme 121 i Bibelen: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor kommer min hjelp ifra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord». Ordet fra Gud kom som et lys inn i det dype mørket. Johan ble løst fra angsten, og kjente seg trygg og glad.

Sangen fra glade barnestemmer steg mot taket i skolestua i Vestertana. «Jeg er så glad hver julekveld, da synger vi hans pris. Da åpner han for alle små sitt søte paradis». Så las Johan juleevangeliet: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus…» Det var ingen gaver under juletreet denne julekvelden. Evangeliet var selve gaven. Når alt det ytre, all luksus, var borte, da fikk de oppleve at selve julebudskapet kom i sentrum som aldri før.

Julekvelden fikk en egen glans midt i fattigdommen og frykten som de opplevde. Julens budskap ble levende på en ny måte: «Frykt ikke!» hadde englene sagt til hyrdene ute på marken. Og videre: «I dag er det født dere en frelser i Davids by…». Den som finner frelseren får del i den fred som englene sang om den første julenatten. Som det står i en gammel salme: «Og finner du ham, da finner du alt hva hjertet kan evig begjære. Da reiser seg atter hvert håp som falt – og blekner så aldri mere». Hyrdene skyndte seg den gangen til Betlehem og fant både glede og fred! Nå fikk flokken i skolestua også smake den samme fred. Med glede kunne de synge fra julesalmen: «Han er frelser min, han er frelser min».

Del 12. Vinter i Vestertana

I skolestua i Vestertana gikk livet sin vante gang. Fortsatt måtte de være på vakt mot tyskerne, som patruljerte fjordene med sine båter. En voksen måtte hver natt holde vakt i tilfelle et marinefartøy skulle komme inn fjorden. Hvis det skulle skje hadde de bestemt seg for å flykte enda en gang.

Heldigvis slapp de å flykte. Tyskerne trodde nok ikke at det var folk igjen inne i fjordene.

Johan gikk til vedskogen hver morgen og tilbake om kvelden. Det var hardt arbeid, men brensel måtte de ha. Alt dette slitet gjorde at han måtte ha mer mat enn det barna fikk. –Du onkel, du spiser så masse, du, sa en av guttene en kveld. –Vi får ikke så masse mat vi. Johan klarte ikke annet enn å legge bort gaffelen. Ordene skar seg dypt inn i han.

Matmangelen gjorde at ingen fikk spise seg mette. Nå var det også slutt på melet. Men så en dag i februar begynte det endelig å lysne. Da kom skreien for alvor inn i Tanafjorden. Johan fikk være med en nabo ut og fiske, og den dagen, og dagene som fulgte, kunne alle spise seg mette for første gang på flere måneder. Nå ble det store fat med fin Finnmark-skrei på bordet, og fiskelevra ble en strålende medisin mot fetthungeren. Magre guttekropper begynte å legge på seg, og livsmotet steg, selv om det var nøyaktig samme mat på bordet både til frokost, middag og kvelds.

En stor begivenhet skjedde første uka i mars. Da kom den første sendingen med engelsk proviant, og barna fikk smake en liten bit kjeks hver. Øynene strålte. For første gang på et halvt år smakte de noe annet enn brød og fisk. En dag kom det også norske soldater til bygda. De hadde minedetektor med seg, og søkte hver dag etter landminer. De fant mange miner som tyskerne hadde gravd ned langs veien, og gjorde et stort og viktig arbeid med å fjerne disse. Før minene var borte kunne ikke noen kjøre på veiene. De norske soldatene ble populære mellom Vårsol-barna. De gledet seg, for nå visste de at krigen snart var over!

Del 13. Fred i Norge

I skolestua i Vestertana fikk barna spise seg mette hver dag nå. Handelsmannen nede på kaia fikk inn såpass med forsyninger at det ikke lenger var nødvendig å bare sette fisk, brød og vann på bordet. Nå begynte også veiene å bli framkommelige, og det ble lagt planer om at barna skulle få flytte nærmere Vadsø igjen, hvor de hadde flyktet fra året før.

En aprildag med skinnende sol dro barneflokken med motorbåt til Smalfjord, som var første etappe på hjemreisen. Derifra fikk de hesteskyss til Rustefjelbma. 11 hester måtte til for å transportere alle. Så gikk reisen videre til Skipagurra, og med bil det siste stykket fram til Vestre Jakobselv. Helt til Vadsø kunne de ikke reise, siden barnehjemmet Vårsol var jevnet med jorden. Det kunne gå lang tid før huset kunne bygges opp igjen.

Heller ikke i Vestre Jakobselv var det noe hus til barna, for tyskerne hadde ødelagt det meste også der. Men barna fikk bo i en privateid hytte, og denne ble deres nye hjem de første månedene.

8.mai 1945 ble endelig freden proklamert i Norge. Det var med skjelvende hender at Johan Åsgard åpnet det første brevet hjemmefra, etter at krigen var slutt. Da hadde han ikke hørt noe sørfra på 9 måneder. –Det står vel til heime med alle saman, var de første ordene i brevet fra faren. Johan falt på sine knær, foldet hendene, og takket gjennom tårer. Enda en gang hadde Herren vist sin godhet, ..at han er et vern på trengselens dag.

Da Johan reiste hjem fra Finnmark gikk året 1945 mot slutten. Han kom akkurat tidsnok hjem til å feire julen sammen med sine kjære i hjemmet på Åsgard. Men i tankene var han hos barna i Finnmark, og mintes julekvelden de hadde hatt sammen i skolestua i Vestertana. Han kjente en uendelig takknemlighet til Gud for at barneflokken fra Vårsol nå levde under gode og trygge forhold.

Kilde: Barn på flukt, av Arvid Møller, Luther forlag 1982.

Etterord:

Hele denne fortellingen er min gjenfortelling av Johan Åsgard sin historie i boken «Barn på flukt» av forfatteren Arvid Møller, utgitt på Luther forlag i 1982. Dette publiseres med tillatelse fra forlaget.

Johan Åsgard var en av mine lærere i barneskolen på 1960-tallet, og han fortalte oss barna så levende som sine opplevelser i Finnmark under krigen. Dette gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen, og jeg er glad for nå å kunne dele historien med deg.

Tanken er at dette skal kunne brukes som høytlesing for barna, og gjerne bare 1 del hver dag. Det er fint at våre barn kan få kjennskap til krigen på en måte som er forståelig for dem. Også i vår tid er mange barn på flukt fra krig. Derfor trenger vi å bli minnet på at også vårt eget folk har opplevd krig og flukt, for bedre å forstå de som er flyktninger nå. Det er viktig å lære av historien.

Så, foreldre og besteforeldre, les gjerne dette for barna og barnebarna dine.

Kåre Hindenes