Fra Ukraina til Norge

Halyna Matvieieva og Arkadii Matvieiev sin historie

Jeg har møtt Halyna og Arkadii fra Ukraina, som nå lever adskilt fra hverandre på grunn av krigen. Her er noe av det de fortalte meg da Arkadii besøkte familien i Norge i mai 2024.

Vi ble kjent med hverandre da vi begge gikk på bibelskole i Sloviansk i Donetsk-regionen, øst i Ukraina. Vi giftet oss i 2010, og vår sønn, Illya, ble født i 2011, forteller Halyna og Arkadii.

Allerede i 2014 kom krigen til dette området. Vi flyttet da til Korosten, en by nord i Ukraina, ikke så langt fra grensen til Belarus. 24.februar 2022 invaderte de russiske styrkene hele Ukraina. Også i Korosten kom det snart angrep fra fienden, og dette var ikke lenger en trygg plass å bo.

Halyna flyktet nå med sin sønn. Hun valgte å flytte til Norge, siden dette var et land hun hadde besøkt tidligere, og hvor hun hadde noen venner.

 Vi spør henne: Hvilken utdanning og jobb hadde du i Ukraina?

Jeg er musikkutdannet og har jobbet som lærer i musikk, men har også utdanning innen økonomi, og har jobbet i bank.

Arkadii bor fortsatt i Ukraina. Han sier at det ikke er lett å leve adskilt fra kone og barn, og at han i en periode var deprimert.

Men nå er det dette som er situasjonen for svært mange menn i Ukraina. Soldatene som kjemper i krigen må leve i måneder og år borte fra sine familier, sier han.

Og han understreker: Det er viktig for meg at min kone og sønn er trygge. Jeg er veldig takknemlig for at de får bo i Norge, og at de har fått hjelp og blitt godt mottatt her.

I Korosten er familien medlemmer i kirken Tro, Håp og Kjærlighet, og Arkadii er ordinert til tjeneste som prest i menigheten. Blant annet har han et hovedansvar for husgruppene, som samles hver uke. På grunn av krigen er det mange fra kirken som har flyktet, men nye mennesker har også kommet til. En viktig oppgave for menigheten etter at krigen brøt ut, har vært å dele ut mat, siden mange har det vanskelig.

Jeg var bygningsmann fram til 2022, sier Arkadii, samtidig som jeg også jobbet frivillig i kirken. Nå bruker jeg det meste av min tid i menigheten, sier han.  Det er ikke en lønnet stilling, men noe han opplever som et kall. Det er meningsfylt å hjelpe mennesker med åndelig støtte og bønn.

Arkadii forteller: Jeg besøker soldater på sykehusene hver lørdag, og har da med meg et team på cirka 10 ungdommer. Vi har med vannflasker, sjokolade, frukt og annet som vi gir til soldatene. Først takker vi soldatene for at de beskytter landet. Så forteller vi at Gud elsker dem. Soldatene får høre evangeliet, gjerne ut fra Joh.3,16, om at Gud gav sin Sønn, Jesus Kristus, til frelse for dem. De som ønsker forbønn, og det er ofte de fleste, blir bedt for.

Mange soldater har vendt om fra sine synder og tatt imot Jesus. Til sist får soldatene et visittkort, slik at de som ønsker det kan kontakte menigheten. De blir også invitert til kirken, og noen har kommet, også til husgruppene.

Når vi spør Arkadii om krigen, og hvor lenge han tror den vil vare, sier han at bare Gud vet. Han forteller at han kan ha mulighet til å besøke familien i Norge to eller tre ganger i løpet av 1 år, men at han hver gang må ha en skriftlig invitasjon, slik som nå, fra pastor i Nordhordland Bibelsenter. Brevet med invitasjonen må så gå gjennom flere instanser i Ukraina, og det kan ta lang tid å få svar.

Nå er Arkadii tilbake i Ukraina og den viktige tjenesten i og ut fra menigheten i Korosten. La oss huske han og hans familie i våre bønner!

Kåre Hindenes 30/06/24