Nyheter/Paulus - pionérmisjonæren
2018-01-31
Paulus - pionérmisjonæren

1) Mannen

Vi vet at Paulus som ung mann hatet alle etterfølgere av Kristus, og at han forfulgte de kristne. Men han som var den største forfølgeren, ble i stedet selv den mest overgitte etterfølgeren av Jesus. Den dramatiske forandringen skjedde da han møtte den oppståtte Jesus utenfor Damaskus. I Apostlenes Gjerninger i Bibelen kan vi lese om det som skjedde, og Paulus sitt eget vitnesbyrd om opplevelsen. Fra nå av var hans liv totalt forvandlet. Paulus var nå en ny mann, og et frimodig vitne om Jesus Kristus.

Om dette skriver Paulus selv i 1.Tim.1,15-16Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Kristus Jesus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til evig liv.

Nå ble det flere år med forberedelse for Paulus. Så hendte det noe i Antiokia. Mange hedninger kom til tro og vendte om til Herren. Det hastet med å gi disse nye troende undervisning fra Guds ord. Barnabas ble sendt til Antiokia fra Jerusalem, og han hentet Paulus fra Tarsus, for at han også skulle hjelpe til med undervisningen.

Og nettopp her fra Antiokia ble Barnabas og Paulus sendt ut for å forkynne de gode nyhetene om Jesus Kristus til de som enda ikke hadde fått høre de gode nyhetene. I Ap.gj.13,2-3 leser vi: Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

Fra nå av var Paulus misjonær resten av sitt liv. Han var apostelen som plantet nye menigheter i mange byer og nasjoner.

2) Motivasjonen

Hva var Paulus sin motivasjon for å gjøre det han gjorde? Svaret på dette spørsmålet finner vi i de brevene han skrev til menighetene. I Gal.1,15-16 sier han: Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds.

Det vi ser er at han aldri tvilte på sitt kall. Vi husker hva Herren sa til Ananias da han sa at han skulle gå og be for Paulus i Damaskus: Men Herren sa til ham: «Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. (Ap.gj.9,15) Paulus visste hva hans oppdrag var, og tvilte aldri mer på det.

Og dessuten: Siden Paulus hadde erfart Guds nåde i sitt liv, kunne han ikke annet enn å dele dette med alle andre! Dette sier han selv i Rom.1,14: Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Og i 2.Kor.5,14: For Kristi kjærlighet tvinger oss. Slik skulle det være også for oss: Å dele evangeliet med andre er vårt takk for hva Jesus gjorde for oss på Golgata!

3) Måten

Men hvordan kunne Paulus gjøre det han gjorde? Det er vårt neste spørsmål. Igjen må vi se på hva apostelen selv sier: For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. (Ef.3,7) 

Paulus var evangelisten som forkynte evangeliet over alt hvor han kom. Han var apostelen som plantet menigheter i flere nasjoner. Og han var læreren som underviste de nye troende og ga dem Guds ord. Ja, hans mål var å nå de som aldri før hadde fått høre evangeliet: Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet bare der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre har lagt, men som det står skrevet: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå. (Rom.15,20-21)

Hvordan kunne apostelen gjøre dette store arbeidet og se slike store resultater? Jo, den eneste måten dette kunne skje på, var ved Guds nåde. Gud selv utrustet ham til tjenesten. Slik er det også i dag. Når Gud kaller til tjeneste, så vil han også utruste de han kaller.

4) Målet

Paulus hadde et mål og visste hva som var hans oppdrag. Vi har allerede lest disse ordene, som Ananias fikk om Paulus: Men Herren sa til ham: «Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. (Ap.gj.9,15) 

Han ville gå til hedningene med evangeliet, og nådde Syria, Arabia, Asia og Europa. Han ønsket også å nå sitt eget folk, jødene. I sitt brev til romerne skriver han dette om sitt mål: Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn. (Rom.1,5) For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg nå fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria. (Rom.15,18-19)

5) Misjonsstrategien

Paulus sin misjonsstrategi var å forkynne evangeliet for de unådde folkegrupper. Vi siterer igjen fra Rom.15,20: Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skal bygge på en grunnvoll andre hadde lagt. 

Videre var det hans strategi å arbeide sammen med flere, i team. Han reiste ikke alene til misjonsfeltene. Ofte dro han til strategiske byer i de landområdene han kom til. Og han var nøye med å følge opp de som hadde blitt vunnet for evangeliet. For eksempel leser vi dette i Ap.gj.15,41: Og han drog gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene.

6) Metoden

Hvilken metode brukte Paulus når han forkynte evangeliet? Hans metode var det som vi kan kalle kraftevangelisering. I 1.Kor.2,4 sier han dette: Og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. 

Med andre ord: Han ikke bare proklamerte evangeliet, men demonstrerte budskapet. I Ap.gj.19,11 leser vi: Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus' hender.

Vi finner også andre kjennetegn når vi studerer Paulus sine metoder. Han var en bønnens mann, ledet av Den Hellige Ånd. Les for eksempel Ap.gj.16,6-10. Vi ser også hvordan han ofte startet sitt virke på nye plasser med noe som var kjent for folket fra før: Et bønnested i Filippi, en synagoge i Tessalonika, et alter for en ukjent gud i Aten, og så videre.

7) Misjonærens budskap

Paulus skammet seg ikke over evangeliet. Frimodig proklamerte han de gode nyhetene. I Rom.1,16 sier han: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.

Hovedinnholdet i budskapet han preket, var at Jesus døde for våre synder, og at han stod opp igjen fra de døde. Dette uttrykker han slik i 1.Kor.15,1-4: Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ord jeg forkynte dere - om dere da ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på  den tredje dag etter Skriftene..

Paulus gjør det klart at det er de løftene som Gud hadde gitt til fedrene som nå hadde blitt oppfylt for dem: Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus. (Ap.gj.13,32-33) 

I evangeliet er Guds rettferdighet åpenbart, og vi mottar denne rettferdighet gjennom troen på Kristus. Dette er sentralt i Paulus sin undervisning. I Rom.1,17 sier han: For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. 

8) Motstanden

Paulus sin karakter blir tydelig for oss når vi ser hvordan han møtte motstand og forfølgelse. Han var utholdende og trofast, og gav aldri opp. I farlige situasjoner var han tapper og viste stort mot. 

Vi ser også en mann full av kjærlighet og medlidenhet for folket. Han levde helt for Gud og ofret seg selv for andre. Han var trygg i Guds kjærlighet midt i de største vanskeligheter. Gjennom alt hadde han en urokkelig tro på Gud.

Han var også en mann med store visjoner, og som var lydig mot Guds kall for sitt liv. Motstanden han møtte gjorde han bare enda mer avhengig av Gud. Denne motstanden var også grunnen til at han fikk vitne for både konger og keisere. Ikke en gang fengselsmurene kunne hindre denne mannen i å nå ut med sitt budskap. Som fange skrev han nemlig sine berømte brev til menighetene.

Hør bare hva han skriver til romerne: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dypde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom.8,35-39)

9) Martyren

Til filipperne skrev Paulus dette: Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus og døden en vinning. (Fil.1,20-21) 

Da Paulus skrev sitt andre brev til sin venn Timoteus, synes han å være klar over at hans liv nå nærmer seg slutten. Han skriver: Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. (2.Tim.4,7) Om Timoteus sier han: Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, tålmodighet, kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser.. (2.Tim.3,10-11) 

Paulus led martyrdøden i keiser Nero sin regjeringstid, trolig i år 67 eller 68.

Nå er det vi som skal følge Kristus, og Paulus er et forbilde for oss.

Se også artikkelen om Paulus sitt liv.

Bibelsitater fra: Bibelen-Den Hellige Skrift-1988. Norsk Bibel A/S.

Av: Kåre Hindenes.

 

Powered by Cornerstone